An Archive of Feelings

Det er fire og tyve år siden AIDS fikk navnet AIDS. Selve termen AIDS er dermed ett år eldre enn meg. Det er ikke så altfor lenge siden jeg fant ut hvilke ord som egentlig gjemte seg bak akronmyet AIDS, ei heller siden jeg fikk kjennskap til den fantastiske aktivistiske kampen mot AIDS i bl.a. USA og de amerikanske myndigheters neglisjering av epidemien i dens første tiår. For dem som kanskje fortsatt ikke kjenner til historien, tok det tid før definisjonen falt på plass. Etter å ha gått under betegnelser som "gay plague" i amerikanske medier, og GRID - Gay Related Immuno Deficiency blant leger, falt man ned på HIV (Human Immunodeficiency Virus) og AIDS (Aquired Immune Defiecency Syndrome). AIDS er med andre ord ikke et virus, men et syndrom. En viktig distinksjon.

AIDS er jo langt fra over, selv om mye har forandret seg siden 1980-tallet. Den representasjonelle boomen rundt AIDS mot slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet er derimot passé. Historien har mistet sin nyhetsverdi, spesielt ettersom det ikke lenger er i Hollywood eller på Manhattan problemene er størst, men snarere i land som ikke har den samme interesse i Vesten.

Historieskrivingen om AIDS aktivismen i USA på 1980-90-tallet har begynner å vokse, og det er en viktig og mangefassettert historie. En av de bøkene jeg nå nettopp har lest er Ann Cvetkovichs An Archive of Feelings. Boken kretser rundt forholdet mellom representasjon og traumer, med vekt på incest, butch-femme binarismen og AIDS. Det er derimot et uventet perspektiv vi her møter, ettersom historien om AIDS aktivismen er sett fra de lesbiskes deltagelse i den innflytelsesrike aktivistgruppen ACT UP (AIDS Coalition to Unleash Power) – med fokus på gruppens New York avdeling. Cvetkovich har intervjuet en rekke lesbiske kvinner i ACT UP/New York som stod i gruppens frontlinje i kampen mot AIDS, (og mange av dem er fortsatt aktive i AIDS aktivisme og arbeid). Cvetkovich retter fokuset mot kvinnene som kjempet mot AIDS og som har blitt utelatt fra den foreløpige historieskrivingen, som hun skriver: ”watching ACT UP’s history become prone to disappearance and misrepresentation has made me wonder about how other activisms have been (mis)represented.”

I intervjuene med de lesbiske aktivistene som deltok og stod sentralt i ACT UPs demonstrasjoner, gateteater, intervensjoner og møter, trer nye aspekter ved AIDS aktivismen frem. Hennes ambisiøse mål med prosjektet beskriver hun som følger:

My goals has been to use interviews to create political history as activist history, a history that captures activism’s felt and even traumatic dimensions. In forging a collective knowledge built on memory, I hope to produce not only a version of history but also an archive of the emotions, which is one of trauma’s most important, but most difficult to preserve, legacies.

Det er derfor en anderledes historiefortelling man møter her. En historiefortelling som viser utfordringene med å skrive "gay and lesbian history":

Lesbian and gay history demands a radical archive of emotion in order to document intimacy, sexuality, love, and activism – all area of experience that are difficult to chronicle through the materials of traditional archives. Furthermore, gay and lesbian archives adress the traumatic loss of history that has accompanied sexual life and the formation of sexual publics, and they assert the role of memory and affect in compensating for institutional neglect.

Cvetkovichs bok er et interessant og godt eksempel på hvordan den personlige muntlige fortellertradisjonen kan taes opp i "queer etnography" og skape nye viktige perspektiver på historiefortelling og historiekonservering.

Intervjuene med de fantatsiske kvinnene i AIDS-aktivismen er både morsomme, vonde og lærerike. De minner en om at ens teoretiske forestillinger om aktivisme ofte skiller seg fra erfaringen med aktivisme i virkeligheten, som Kim Christensen uttaler: ”It’s funny because people think movements happen when there is despair, but they don’t happen when there’s despair, they happen when there’s hope.”

Heidi Dorow peker blant annet på hvordan AIDS aktivismen representerte muligheter som var unike:

The thing I began to think over time, in ACT UP, was that this dying thing that people were doing was an opportunity. It was an opportunity to be intimate with people, as someone who had a lot of obstacles or barriers to be intimate and not a lot of skills to do it. This race to death, to fight off death, or to stop death, was an opportunity to be intimate with people, to share with people, to talk to people, to be close to them in a way that was humanly possible in my small world, but never going to be humanly possible in a regular world.

Kunstneren Jean Carlomusto påpeker at det er viktig at ACT UP’s visuelle historie blir formidlet i en ordentlig form, og bekymrer seg over at deres visuelle materiale blir ”used as wallpaper. Whenever you want to talk about activism, just throw in some protest footage, even if it’s not about the action you’re referring to.” Hun har et godt poeng. Ser man på kunsthistorien er det nettopp slik AIDS aktivismen blir portrettert. En illustrasjon av en ACT UP plakat her og der, uten noen form for nyansering eller historisk kontekstualisering av deres visuelle materiale. En nyansert historiefortelling om AIDS aktivismen også fra et kunsthistorisk perspektiv er derfor viktig.

Cvetkovich dokumenterer mange morsomme anekdoter fra AIDS aktivismen, som viser det unike med nettopp denne bevegelsen som bar preget av gruppens ekstremt heterogene sammensetning. En gruppe der sivil ulydighet var en viktig og fruktbar strategi i kampen mot AIDS. Les bare denne anekdoten fra aktivisten Maria Maggenti:

”We went through these photos and we started laughing so hard. Half the people are dead, unfortunately. That’s the sad part. But little details, like – this is just a classic. We were in a paddy wagon. We had been arrested. We were on our way to jail, and David Falcone decides to give himself a manicure. He whips out the little manicure thing, starts clipping his nails, fixing everything. I think he even had a hair tweezer for the nose. And David Gipp, who is very upright and Dutch, is in absolute shock at what he is seeing. And David Falcone says, ”Well, we have a little while before we get to jail, so let’s get some personal hygiene taken care of.” You could only have that kind of moment when you have a totally free group where any freak of the street can just walk in and say, ”I want to fight AIDS.” Its so brilliant.”