Drage: en skjønnhet eller et udyr?

En liten gutt løper rundt på marken foran eremitageslottet og leker med en drage. På andre siden av marken står en enorm flokk brunstige hjorter, som sender fotografens tanker til bilder av bøffel-flokker på den amerikanske prærien (som sett i filmen Danser med Ulver for mange år siden). Men hjortene er utelatt fra bildet, for det er dragen som er i fokus. Jeg beskeftiger meg litt med drager fortiden, dog i en litt annen form enn den lille plastdragen som svever på himmelen foran eremitageslottet. Det er derimot Dave Hickeys lille pamflett "The Invisible Dragon – Four Essays on Beauty", jeg har i tankende, denne teksten som har blitt tatt til inntekt for den mye omtalte "return of beauty" innen kunstdebatten i USA i de siste ti-femten årene. Dragen kommer inn allerede tidlig i boken, mens Hickey gjenforteller hvordan hans profeti om "skjønnhetens tilbakekomst" kom til verden:

"I said 'Beauty', and then, more firmly, 'The issues of the nineties will be beauty' – a total improvisatory goof (…) but the audience continued to sit there, unprovoked, and 'beauty' just hovered there, as well, a word without a language, quite, amazing and alien in that sleek, institutional space – like a Pre-Raphaelite dragon aloft on its leather wings."

Dragen over eremitageslottet svevde kun i noen få minutter, før den krasjet i bakken med en dump lyd. Og det er dessverre også slik med Hickeys skjønnhets-drage: han vil så gjerne få skjønnheten opp å fly, og fyller boken med luftige påstander og tanker, men det holder ikke i lengden. Hans gonzo-akademiske stil blir fort slitsom: han vil være the bad-guy for en hver pris, og hans insisterende politisk ukorrekthet er påtrengende: At Hickey så Robert Mapplethorpes X-Portfolio før de ble utstilt, hjemme hos en kokain-dealer i New York er meg likegyldig. Hans kammeratslige fornavn-sjargon med kunstnere som Gertrude og Pablo,og Robert og Andy er irriterende. Men det er hans argumentasjon som er det mest problematiske: en overflatisk og populistisk kamp for "skjønnhet", uten å redegjøre hvordan han forstår skjønnhet. Det er skjønnhetens selvsagte karakter som reproduseres: skjønnhet er skjønt! Hvordan skjønnhetsdiskursen konstitueres i forhold til blant annet kjønn, legning, rase og kapital er ikke interessant for Hickey. Han synes der er mer interessant å kritisere akademikere generelt (han er selv "Assistant Professor of Art Theory" på Nevada University, men det nevner han selvsagt ikke), kunstinstitusjoner, kapitalisme-kritikere, og postmodernister. Men vil man være "cool", så er det vel slik det blir..

I mine øyne ligner Hickeys drage mer og mer et udyr. Et lite og ynkelig udyr.