Produktive motsetninger

I morgen er det Claire Bishops tur i seminarserien "Ideas and Processes – Four Dialogues About the Making of Contemporary Art" arrangert av Det Kongelige Danske Kunstakademi og Lettre_International. På Lettres hjemmeside ligger en ny artikkel (på dansk) av Bishop som er grunnlaget for diskusjonen: "Den sosiale vending". Her er et lite uttdrag fra artikkelen:

De diskursive kriterier der gælder for den socialt engagerede kunst i dag, er hentet fra en stiltiende analogi mellem antikapitalisme og kristendommens "gode sjæl". I dette skema er selvopofrelse sejrende: Kunstneren bør give afkald på den ophavsmæssige tilstedeværelse for i stedet at lade deltagerne tale gennem ham eller hende. Denne selvopofrelse akkompagneres af ideen om, at kunsten skal trække sig ud af det "ubrugelige" område, der kaldes æstetik, og i stedet smeltes sammen med social praksis. Som den franske filosof Jacques Rancière har bemærket, ignorerer denne tilsværtning af det æstetiske det faktum at det system hvorigennem vi i vesten forstår kunsten – det "kunstens æstetiske regime" som blev indviet med Schiller og romantikken, og som stadig i dag er aktivt virkende – netop bygger på sammenblandingen af kunstens autonomi (dens position som stående uden for instrumentel rationalitet) og dens heteronomi (dens udvisken af grænsen mellem kunst og liv). At udrede denne knude – eller ignorere den ved at tildele kunsten mere konkrete formål – er at skyde forbi målet. For det æstetiske består ifølge Rancière i evnen til at tænke i modsætninger: Den produktive modsætning der ligger i kunstens forhold til social forandring, er netop karakteristisk ved spændingen mellem troen på kunstens autonomi og troen på kunsten som uløseligt forbundet til løftet om en bedre verden. Ifølge Rancière behøver æstetikken ikke ofres på den sociale forandrings alter, da løftet om forbedring allerede er den iboende.

Den selvudslettende implikation som den kunstner-aktivistiske position indeholder, får en til at mindes figuren Grace, i Lars Von Triers provokerende Dogville fra 2003. Hendes ønske om at tjene det lokale fællesskab er uadskilleligt fra hendes skyldsbetonede position som privilegeret, og hendes eksemplariske gestus fremprovokerer på forstyrrende vis en ondskab der kun kan udryddes med endnu mere ondskab. Von Triers film viser ingen klar moral, men artikulerer – in absurdis – en forfærdelig implikation ved den selvopofrende position. Nogle betragter måske Dogville som en lige lovlig rå ramme at bruge for at udtrykke forbehold over for en aktivist-orienteret praksis, men gode intentioner burde ikke gøre kunsten immun over for kritisk analyse. Den bedste kunst formår (som Dogville gør det) at opfylde løftet om den antinomi som Schiller så som selve roden af den æstetiske oplevelse, og ikke overgive sig til eksemplariske (men relativt virkningsløse) fagter. De sidste ti års bedste samarbejdsorienterede kunstpraksisser vender sig mod denne modstridende spænding mellem autonomi og social intervention og reflekterer over denne antinomi i både værkets struktur og i de betingelser der udgør dets reception. Vi må vende os mod denne kunst – hvor ubehagelig, udnyttende og forvirrende den end er – for at få et alternativ til de velmenende moralprædikener som i dag anerkendes som gangbar kritisk diskurs om socialt orienteret samarbejdskunst.

I "Den sosiale vending" fortsetter Bishop sin nyansering av relasjonelle kunstverks estetiske og etiske dimensjon. Etter October nr. 110-artikkelen Antagonism and Relational Aesthetics markerte Bishop seg som en av de mest nyanserte kritikerne av relasjonell estetikk - dette begrepet som har blitt utpekt som 90/00-tallets kunstteoretiske kosedyr etter utgivelsen av Nicholas Bourriauds essaysamling Esthétique Rélationnel i 1997. Mens Bourriaud vektla kunstverk som produserer hyggelige møter, relasjoner og sosiale mikroutopier (med kunstnere som Liam Gillick og Rikrit Tirvanija i spissen), ville Bishop konstrastere fokuset på de "hyggelige felleskap" i gallerirommene med kunstverk som skaper antagonistiske relasjoner - konflikter og ubehageligheter - som i blant annet Santiago Serras mange provoserende verk. Bishop kritiserte Bourriaud for å ikke ta høyde for eller å diskutere kvaliteten i relasjonene i den relasjonelle kunsten, ettersom Bourriaud blindt fokuserte på verkenes struktur. Denne paradoksale "formalismen" til Bourriaud gjør at han mister grepet om verkenes faktiske manifestering i gallerirommet, ettersom hans diskusjoner virker å forholde seg til verkenes strukturelle "potensialitet". Uansett hvor fint det er med tanken om at kunstverk skaper mikroutopier, møter og relasjoner er det viktig – som Bishop påpeker – å ta diskusjonen om hva slags møter verkene iscenesetter. Hvem får innpass her? Hvem får delta? I møte med disse verkene som i følge Bourriaud er demokratiske - er det derfor viktig å spørre seg hva demokrati egentlig betyr i denne konteksten.

Bishops kritikk av "den sosiale vendingen" i kunsten er med på å nyansere begrepsliggjøringen i møte med relasjonelle kunstverk ved at hun vender blikket mot det komplekse og problematiske forholdet mellom etikk og estetikk. Så er det bare å håpe på at dialogen mellom Bishop og kunstneren Phil Collins i morgen både blir hyggelig og antagonistisk.