Queerteori og stråmennsdebatter

(Leserinnlegg publisert i Fagbladet Forskningsetikk 3/2010, som svar på historiker Øystein Rians kritikk av queerteori i foregående utgave av tidsskriftet.)

Det er med stor undring jeg leser historiker Øystein Rians karakteristikk av queerteoriens posisjon i forsknings-Norge i intervjuet ”Queer-theory: Teori eller dogme?” av Siw Ellen Jacobsen i Forskningsetikk Nr. 2/2010. I intervjuet beskriver Rian det norske queerteoretiske miljøet som sekterisk og strengt dogmatisk. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom queerteoriens såkalte “teologisk dogme” som fremholder seksualitet og kjærlighet som noe man ”fritt kan velge”. Dette er bare ett av queerteoriens forskningsmessige problemer som ifølge Rian også inkluderer dens manglende bruk av empiri.

Jeg håper Rian vil utdype kritikkpunktene som rettes i intervjuet – en formidlingsform Hjernevask-debatten har minnet oss om lett kan skape misforståelser. Hvilke dogmatiske forskere snakker han om her? Og hva slags queerteorisk tradisjon henviser han til? Hva er egentlig hans empiriske grunnlag for å slakte queerteoretisk kjønnsforskning på denne måten? Jeg spør fordi Rians beskrivelse av queerteori er stikk i strid med alt jeg har lest av seriøse norske så vel som internasjonale queerteoretikere.

Jeg kjenner ikke til en eneste anerkjent queerforsker som hevder at seksualitet og kjærlighet er noe man ”fritt kan velge”, slik Rian beskriver det. Tvert imot. Man trenger ikke å lese lenger enn forordet til Judith Butlers innflytelsesrike bok Bodies That Matters (1993) for å finne en advarsel mot en slik misforståelse av queerteoriens syn på kjønn og seksualitet som performativt: ”gender is not an artifice to be taken on or off at will and, hence, not a matter of choice” (s. x). Den queerteoretiske kritikken av begreper som homofil og heterofil er et forsøk på å forstå hva kategorier og ord gjør med hvordan vi forstår og fortolker kroppen og begjæret, kjønn og seksualitet. Begjær er ingen lett og formbar størrelse innenfor queerteori, slik Rian påstår. Her erstattes ikke ”arv” med ”miljø”. En slik rigid motsetning lukker for forståelsen av menneskers komplekse væren i verden. Når kategorier som ”homofil” og ”heterofil” ikke er selvsagte størrelser i queerteoretiske analyser er dette altså for å bedre innfange identitetens og begjærets kompleksitet, som ofte beveger seg utenfor rigide kategorier.

Rian er redd for at queerteoretikere ikke kan begripe homofobi ettersom de “tror” på at seksualitet er en konstruksjon. Men her er det viktig å huske at det å se på noe som “konstruert” ikke er det samme som å si det er ubegripelig, falsk, eller ikke finnes. Konstruksjoner virker, de føles på kroppen. Å undersøke kjønn og seksualitet som konstruksjoner er å rette søkelyset mot hvordan slike konstruksjoner preger og former oss, og hvordan vi kan forholde oss til slike normative rammer på andre måter. Queerteoriens analyser av heteronormativitet – strukturene som normaliserer heteroseksualitet og gjør det til målestokk for det gode liv – angår derfor nettopp spørsmål om både hatvold, symbolsk vold og systemisk vold.

I intervjuet hugger Rian også ut etter den queerinspirerte historieforskningen. Han synes å hevde at norske forskeres personlige identifikasjon som ”skeiv” har umuliggjort videre arbeid på homo- og seksualitetshistorie. Hvem sikter han til her? I den homo- og seksualitetshistoriske forskningen inspirert av queerteori som jeg kjenner til reises ikke kritikken av kategorier som ”homofil” og ”heterofil” av personlige men av historiografiske grunner. Det handler om at måten kjønn og seksualitet har blitt forstått på har endret seg gjennom historien. En endringsprosess som har gjort at ett begrepspar utviklet av sexologer på slutten av 1800-tallet – homoseksuell/heteroseksuell – ikke synes dekkende hvis man ønsker å forstå kompleksiteten i dynamikken mellom kjønn, seksualitet, etnisitet, rase, klasse og makt over tid. Det er slik vi ser det hos queerinspirerte historiske prosjekter i Norden av f.eks. Runar Jordåen, Tone Hellesund, Jens Rydström, Pia Laskar, Sara Edenheim og mange flere. Men innenfor dette queerteoretiske og -historiografiske feltet er det langt fra enighet! Her diskuteres det slik det gjøres i alle dynamiske transnasjonale fagmiljøer.

Hvis kritikere som Rian ville dele sine referanser kunne det bli klarhet i hvilke teoretikere som kritiseres og hva slags queerteori vi debatterer. Slik Rians angrep fremstår i intervjuet viderefører kritikken hans den etter hvert så utbredte stråmannsdebatten av queerteori som har versert både før og etter Hjernevask. Et kjennetegn i slike angrep (fra f.eks. Bjørgulf Braanen og Knut Olav Åmås) er at navn aldri nevnes, referansepunktene er få, og ubegrunnete generaliseringer og fordommer florerer.

Dette resulterer i at vrangforestillinger blir gjort til ”kjennsgjerninger”, slik journalist Siw Ellen Jacobsens såkalte ”faktarute” om queerteori i Forskningsetikk er et eksempel på. Det er vanskelig å starte en nyansert debatt når man som queerteoretisk informert forsker allerede er stemplet som dogmatisk, sekterisk og uberegnelig på uvisst grunnlag. Selvfølgelig er det lettere å krangle med stråmenn, men i et tidsskrift som Forskningsetikk burde det vel være interesse for en mer fruktbar debattform?

Mathias Danbolt
Redaktør av Trikster – Nordic Queer Journal
PhD-stipendiat i kunsthistorie, Universitetet i Bergen