The Danbolt Building

Queerteori og stråmennsdebatter

2010-10-15T13:50:00.004+02:00

(Leserinnlegg publisert i Fagbladet Forskningsetikk 3/2010, som svar på historiker Øystein Rians kritikk av queerteori i foregående utgave av tidsskriftet.)

Det er med stor undring jeg leser historiker Øystein Rians karakteristikk av queerteoriens posisjon i forsknings-Norge i intervjuet ”Queer-theory: Teori eller dogme?” av Siw Ellen Jacobsen i Forskningsetikk Nr. 2/2010. I intervjuet beskriver Rian det norske queerteoretiske miljøet som sekterisk og strengt dogmatisk. Dette kommer bl.a. til uttrykk gjennom queerteoriens såkalte “teologisk dogme” som fremholder seksualitet og kjærlighet som noe man ”fritt kan velge”. Dette er bare ett av queerteoriens forskningsmessige problemer som ifølge Rian også inkluderer dens manglende bruk av empiri.

Jeg håper Rian vil utdype kritikkpunktene som rettes i intervjuet – en formidlingsform Hjernevask-debatten har minnet oss om lett kan skape misforståelser. Hvilke dogmatiske forskere snakker han om her? Og hva slags queerteorisk tradisjon henviser han til? Hva er egentlig hans empiriske grunnlag for å slakte queerteoretisk kjønnsforskning på denne måten? Jeg spør fordi Rians beskrivelse av queerteori er stikk i strid med alt jeg har lest av seriøse norske så vel som internasjonale queerteoretikere.

Jeg kjenner ikke til en eneste anerkjent queerforsker som hevder at seksualitet og kjærlighet er noe man ”fritt kan velge”, slik Rian beskriver det. Tvert imot. Man trenger ikke å lese lenger enn forordet til Judith Butlers innflytelsesrike bok Bodies That Matters (1993) for å finne en advarsel mot en slik misforståelse av queerteoriens syn på kjønn og seksualitet som performativt: ”gender is not an artifice to be taken on or off at will and, hence, not a matter of choice” (s. x). Den queerteoretiske kritikken av begreper som homofil og heterofil er et forsøk på å forstå hva kategorier og ord gjør med hvordan vi forstår og fortolker kroppen og begjæret, kjønn og seksualitet. Begjær er ingen lett og formbar størrelse innenfor queerteori, slik Rian påstår. Her erstattes ikke ”arv” med ”miljø”. En slik rigid motsetning lukker for forståelsen av menneskers komplekse væren i verden. Når kategorier som ”homofil” og ”heterofil” ikke er selvsagte størrelser i queerteoretiske analyser er dette altså for å bedre innfange identitetens og begjærets kompleksitet, som ofte beveger seg utenfor rigide kategorier.

Rian er redd for at queerteoretikere ikke kan begripe homofobi ettersom de “tror” på at seksualitet er en konstruksjon. Men her er det viktig å huske at det å se på noe som “konstruert” ikke er det samme som å si det er ubegripelig, falsk, eller ikke finnes. Konstruksjoner virker, de føles på kroppen. Å undersøke kjønn og seksualitet som konstruksjoner er å rette søkelyset mot hvordan slike konstruksjoner preger og former oss, og hvordan vi kan forholde oss til slike normative rammer på andre måter. Queerteoriens analyser av heteronormativitet – strukturene som normaliserer heteroseksualitet og gjør det til målestokk for det gode liv – angår derfor nettopp spørsmål om både hatvold, symbolsk vold og systemisk vold.

I intervjuet hugger Rian også ut etter den queerinspirerte historieforskningen. Han synes å hevde at norske forskeres personlige identifikasjon som ”skeiv” har umuliggjort videre arbeid på homo- og seksualitetshistorie. Hvem sikter han til her? I den homo- og seksualitetshistoriske forskningen inspirert av queerteori som jeg kjenner til reises ikke kritikken av kategorier som ”homofil” og ”heterofil” av personlige men av historiografiske grunner. Det handler om at måten kjønn og seksualitet har blitt forstått på har endret seg gjennom historien. En endringsprosess som har gjort at ett begrepspar utviklet av sexologer på slutten av 1800-tallet – homoseksuell/heteroseksuell – ikke synes dekkende hvis man ønsker å forstå kompleksiteten i dynamikken mellom kjønn, seksualitet, etnisitet, rase, klasse og makt over tid. Det er slik vi ser det hos queerinspirerte historiske prosjekter i Norden av f.eks. Runar Jordåen, Tone Hellesund, Jens Rydström, Pia Laskar, Sara Edenheim og mange flere. Men innenfor dette queerteoretiske og -historiografiske feltet er det langt fra enighet! Her diskuteres det slik det gjøres i alle dynamiske transnasjonale fagmiljøer.

Hvis kritikere som Rian ville dele sine referanser kunne det bli klarhet i hvilke teoretikere som kritiseres og hva slags queerteori vi debatterer. Slik Rians angrep fremstår i intervjuet viderefører kritikken hans den etter hvert så utbredte stråmannsdebatten av queerteori som har versert både før og etter Hjernevask. Et kjennetegn i slike angrep (fra f.eks. Bjørgulf Braanen og Knut Olav Åmås) er at navn aldri nevnes, referansepunktene er få, og ubegrunnete generaliseringer og fordommer florerer.

Dette resulterer i at vrangforestillinger blir gjort til ”kjennsgjerninger”, slik journalist Siw Ellen Jacobsens såkalte ”faktarute” om queerteori i Forskningsetikk er et eksempel på. Det er vanskelig å starte en nyansert debatt når man som queerteoretisk informert forsker allerede er stemplet som dogmatisk, sekterisk og uberegnelig på uvisst grunnlag. Selvfølgelig er det lettere å krangle med stråmenn, men i et tidsskrift som Forskningsetikk burde det vel være interesse for en mer fruktbar debattform?

Mathias Danbolt
Redaktør av Trikster – Nordic Queer Journal
PhD-stipendiat i kunsthistorie, Universitetet i Bergen

Trikster #4: Mot en queer horisont

2010-02-02T19:43:00.003+01:00

[English below]

Det fjerde nummeret av Trikster – Nordic Queer Journal stiller skarpt på aktuelle queerpolitiske kampsaker. Til tross for at kritikere har hevdet at feminisme og queerkritikk hører fortiden til er det dessverre for mange problemer her og nå som tilsier det motsatte.

Trikster setter fokus på kampen mot det medisinske herredømmet over transkjønn. Med utgangspunkt i den danske dokumentarfilmen Nobody Passes Perfectly (2009) demonterer media- og kjønnsforskeren Tobias Raun den utbredte forestillingen om Danmark som et “paradis” for transkjønnede. Gjennom en skarp kritikk av den statlige reguleringen av transseksualitet belyser han et kjønnspolitisk felt som lenge har blitt forbigått av mediene så vel som av menneskerettighetsorganisasjoner.

Mens folk ynder å fremstille queerpolitikk som en markedsdrevet livsstilskamp, peker Mika Nielsen på behovet for en queer antikapitalistisk kritikk. I artikkelen “Ett kapitalt misstag” diskuterer hun hvordan økonomi og heteronormer henger sammen, og introduserer en forskningsgren som sjeldent har blitt lest i Norden: Queer economics. Der Raun og Nielsens artikler oppfordrer til aktivistiske intervensjoner, legger Jan Wickman opp til en mer grunnleggende diskusjon av hvordan queeraktivisme har blitt forstått i Norden med sin artikkel “Queer Activism: What Might That Be?”.

I de seneste år har selv homoorganisasjoner feiret at kampen for likestilling nærmer seg slutten. Men for at forestillingen om fremskritt skal fungere må man lukke øynene for andre historier og problemfelt. Det er en slik forenklet framskrittsfortelling Mathias Danbolt lokaliserer i den ambisiøse historieutstillingen As I Am: LGBT in CPH på Københavns Bymuseum i 2009. Mens As I Am fremstiller homo/bi/trans aktivismen som en avrundet epoke, argumenteres det for en aktiv historiefortellinger som ser forbindelseslinjene mellom nåtidens og fortidens kamper.

Men ingen kamp uten dans, latter og glede! Humorens rolle i queer og feministisk kritikk står sentralt i Rikke Platz Cortsens introduksjon til nye svenske tegneserier. Og gapskrattet er heller ikke langt unna i lesningen av forfatteren Kristina Nya Glaffeys skjønnlitterære tekst “Padder og krybdyr”, som tar for seg den såkalte lesbiske babyboomen. Viktor Johansson beveger seg innenfor en beslektet tematikk i diktsuiten “Önskepapporna”, men fokuset her er snarere på tilblivelse i bred forstand – av kropper, barn, identitet.

Heidi Lunabba leker med de etablerte kjønnsrollene i sin mobile skjegg-salong Studio Vilgefortis. Her kan forbipasserende kvinner – og menn – få anlagt en bart eller et skjegg etter eget ønske, og resultatet setter vante avlesningsmekanismer av kjønn på prøve. Lunabbas prosjekt tar utgangspunkt i at kjønn er noe vi gjør snarere enn noe vi er, men peker samtidig på hvordan vi nettopp ikke selv uten videre kan “velge” hvilket kjønn vi vil gjenkjennes som. Vi har aldri kontroll over hvordan vi passerer, og kampen for å endre betydningene som tillegges kjønnsattributter er derfor langt fra over.

Mens kritikere synes å stå i kø med gravskrifter over queerteori og aktivisme, synes det viktig å fastslå at en queer verden fortsatt ligger ute i horisonten. Det er kanskje her queeraktivismens viktigste oppgave står på veien inn i et nytt årti: å ikke gi etter for dagens pragmatiske jakt på hurtige resultater, men å fortsette troen på at andre løsninger er mulig.

Trikster er et flerspråklig, gratis webmagasin, redigert av Mathias Danbolt. Trikster er støttet av Fritt Ord, Nordisk Kulturfond og Senter for Kvinne- og Kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. For ytterligere informasjon, besøk www.trikster.net eller kontakt Mathias Danbolt på mathias@trikster.net eller +45 41 15 16 13 / +44 78 31 96 55 85.

*

Trikster #4: Towards a Queer Horizon

The fourth issue of Trikster – Nordic Queer Journal focuses on present queer political struggles. Despite the critics who describe feminist and queer critique as a thing of the past, the problems in the here and now are just too many to put radical politics to an end.

Trikster zooms in on the medical pathologizing of trans people. With the important Danish documentary Nobody Passes Perfectly (2009) as a starting point, the media and gender researcher Tobias Raun debunks the widespread notion of Denmark as a transgender “paradise”. Through an incisive critique of the state regulation of transsexuality, he sheds light on a political battleground that for long has gone unrecognized by the media and human rights organizations.

While critics tend to present queer politics as a market run lifestyle diversification, Mika Nielsen argues for the importance of anticapitalist queer critique. Discussing the intertwinement of economy and heteronormativity, she introduces a branch of research that has seldom been discussed in the Nordic countries: Queer Economics. If Raun and Nielsen’s articles inspire to action, Jan Wickman discusses the grounds of queer activism in the Nordic countries more broadly in the article “Queer Activism: What Might That Be?”.

The ongoing queer activist conversations stand in stark opposition to the mainstream LGBT organizations’ discussions of what to do in the so-called “twilight of equality”. With the new legislations on marriage and adoption in some of the Scandinavian countries, some tend to think that the fight is over. But for this story of progress to be told, other stories and problems must be forgotten. It is a similar simplified narrative of progress Mathias Danbolt locates in his analysis of the ambitious history exhibition As I Am: LGBT in CPH at Copenhagen City Museum in 2009. In his critique of the show’s portrayal of LGBT activism as a thing of the past, he argues that interventions into queer history should rub against the grain, and take part in the fight for a better future.

But no activist fights without joy, laughter, and dancing! The importance of humor in queer and feminist critique is at center stage in Rikke Platz Cortsen's introduction to current Swedish cartoonists. And a laugh is not far away when reading the author Kristina Nya Glaffey’s text revolving around the so-called lesbian baby boom. Viktor Johansson deals with a related area in his suite of poems, where he meditates on becoming in a broad sense – of bodies, babies, and identities.

The artist Heidi Lunabba plays with the established gender norms in her temporary beard salon Studio Vilgefortis, where she makes beards and mustaches on passers-by on the street – woman as well as men. While taking its outset in an understanding of gender as a performative act, Lunabba’s beard salon also reminds us that we are never fully able to choose our own gender identity in the present, as we cannot control which gender we pass as in the eyes of others. The fight for destabilizing the meanings assigned to gender attributes are therefore far from over.

While critics seem to line up with obituaries for queer theory and activism, it seems pertinent to remember that a queer world is still in the horizon. It is perhaps here we can locate one of the most important tasks for queer activism at the dawn of a new decade: Not to give in to the pragmatic demand for quick and easy solutions, but to keep imagining new social orders in the future.

Trikster is a multilingual web magazine edited by Mathias Danbolt. Trikster is supported by The Freedom of Expression Foundation, Oslo, Nordic Culture Fund, and Center for Women’s and Gender Studies, University of Bergen. For more information visit www.trikster.net, or contact Mathias Danbolt at mathias@trikster.net or +45 41 15 16 13 / +44 78 31 96 55 85.

Trikster #3 er nå på nett

2009-04-20T12:46:00.003+02:00

[English below]

Trikster – Nordic Queer Journal lanserer i dag sitt tredje og største nummer hittil, fylt av queer litteratur i tekst, lyd og bilder.

Triksters tema-del “Queerlitt” inneholder bidrag fra nordiske og internasjonale forfattere som stiller skarpt på begjæret og kroppens betydning i litteraturen. Felles for bidragene i “Queerlitt” er at man ikke alltid vet hvor man har dem – de forstyrrer både seksuelle, språklige, og sjangermessige grenser.

Trikster er stolt av å kunne presentere den New York-baserte spoken word-poeten Staceyann Chin, som i sin performance setter fokus på kroppsliggjorte erfaringer av rasisme og sexisme. Men humor er aldri langt unna, som i diktet hvor Chin instruerer lesbiske i hvordan man forfører streite kvinner. I “Manlighet” undersøker og utfordrer de svenske poetene Hanna Hallgren og Johan Jönson maskulinitet og kjønnstilhørighet, mens Dennis Cooper og Eli Levén flørter med det pornografiske i deres tekster om flyktige erotiske møter i “Switch”. Andre bidragsytere til “Queerlitt” er Christian Yde Frostholm, Kajsa Sundin, Tova Gerge, Jonas Brun, Kristofer Folkhammar, Ulrika Dahl, Britta Tegby Frisk og Carlos Díaz. Flere av bidragene tar utgangspunkt i Queerlitteraturdagen i Gøteborg i 2008, organisert av Linn Hansén og Athena Farrokhzad, som sammen med Mathias Danbolt har redigert Trikster #3.

Trikster #3 byr også på et intervju med den britiske kunsthistorikeren Gavin Butt, som forteller om hans nye prosjekt om seriøsitet, og hans ønske om å gjøre queer teori morsommere. I nummerets kritikkdel utfordrer Sara Edenheim norske queer-forskere i sin anmeldelse av Når heteroseksualiteten skal forklare seg, Jon Helt Haarder leser med og mot Stephen J. Walton, Peter Edelberg jubler over boken Criminally Queer, Susanne Christensen svarer på Wenche Mühleisens kritikk av feministisk litteraturkritikk, og Tommy Olsson ønsker han var homo, etter å ha sett Slava Mogutins fotografier.

Trikster er et flerspråklig, gratis webmagasin som utkommer to ganger i året.Trikster #3 er redigert av Mathias Danbolt (ansvarlig redaktør), Linn Hansén og Athena Farrokhzad, og er Støttet av Fritt Ord, Nordisk Kulturfond og Senter for Kvinne- og Kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen. For ytterligere informasjon, besøk www.trikster.net.

*

Trikster #3: Queer literature

The third issue of the web magazine Trikster – Nordic Queer Journal is now online on www.trikster.net.

Trikster #3 is entitled “Queerlitt”, presenting queer literature with contributions from several Nordic and international writers and artists. Through video, images, and texts this issue of Trikster focuses on the body and desire in literature – giving attention to the sound of the voice, as well as bodily and textual gestures.

Trikster is proud to present the spoken word poet Staceyann Chin through video performances, and a conversation with the Swedish activist-theorist Ulrika Dahl. In her energetic performance, Chin touches upon the bodily effects of racism and sexism. But humor is never far away, as in the poem where she instructs lesbians how to seduce straight girls. Seduction is also central to Dennis Cooper and Eli Levén’s contribution “Switch”, where they read each other’s texts about the erotics of sexual encounters.

Trikster #3 also includes an interview with the British art historian Gavin Butt. In “Dismantling the Serious Machine” Butt talks about his new project on cultural seriousness, where he reflects upon the amusing but difficult task of making theorizing more fun.

The texts in “Queerlitt” take their outset in the Queer Literature Day in Gothenburg in 2008, arranged by Athena Farrokhzad and Linn Hansén, who have co-edited Trikster #3 with Mathias Danbolt. The issue also includes contributions from Athena Farrokhzad, Linn Hansén, Christian Yde Frostholm, Kajsa Sundin, Tova Gerge, Jonas Brun, Kristofer Folkhammar, Hanna Hallgren, Johan Jönson, Britta Tegby Frisk, Carlos Díaz, Jon Helt Haarder, Peter Edelberg, Susanne Christensen, and Tommy Olsson.

Trikster is a multilingual web magazine, releasing two issues a year. Trikster #3 is edited by Mathias Danbolt (executive editor), Athena Farrokhzad, and Linn Hansén. Trikster is supported by The Freedom of Expression Foundation, Oslo, Nordic Culture Fund, and Center for Women’s and Gender Studies, University of Bergen. For more information visit www.trikster.net.

Trikster #2 er lansert

2008-10-03T18:28:00.002+02:00

[ENGLISH BELOW]

Trikster – Nordic Queer Journal har lansert sitt andre nummer på www.trikster.net.

Trikster #2 har tittelen “Querying Space” og stiller spørsmål til hvordan kjønn og seksualitet forståes, konstrueres og utfolder seg i og gjennom rom. Med tekster, tegninger, bilder og samtaler ønsker Trikster å rette oppmerksomheten mot hverdagslivets romlige politikk: mulighetene vi har for å bevege oss fritt i offentligheten, for å finne et sted å bo, for å reise på tvers av grenser. Bidragene i nummeret viser betydningen av å kjempe for et mer queert rom – på gaten, i bygningene rundt oss, innenfor akademia og i den politiske sfæren.

I nummeret forteller blant annet den amerikanske kunsthistorikeren og aids-aktivisten Douglas Crimp om den seksuelle geografien i New York på 1960-70-tallet i miljøet rundt Andy Warhol. Katarina Bonnevier fører oss inn i Selma Lagerlöfs herregård Mårbacka, og viser hvordan det seksuelle dramaet som utspilte seg mellom forfatteren og hennes to elskerinner er innskrevet i bygningens arkitektur. Mathias Kryger Hansen tar oss med på cruising i Ørstedsparken i København gjennom en diskusjon av kunstneren Lasse Laus prosjekter om å skape private erotiske rom i offentligheten.

Utover dette inneholder nummeret bidrag fra Mette Buchardt, chris campe, Tuula Juvonen og Pia Livia Hekanaho, Suzanne van Rossenberg, Elin Emil Sandström Lundh og Christoph Emmanuelle Fielder, Tatjana Laursen og Sissela Segergren, og Dorthe Staunæs.

Trikster er et flerspråklig, gratis webmagasin som utkommer tre ganger i året. Trikster redigeres av Mathias Danbolt, og er Støttet av Fritt Ord, Nordisk Kulturfond og Senter for Kvinne- og Kjønnsforskning ved Universitetet i Bergen.

*

TRIKSTER #2 IS RELEASED

The second issue of the web magazine Trikster – Nordic Queer Journal is now online on www.trikster.net.

Trikster #2 is entitled “Querying Space” and focuses on the ways in which sexuality and gender is understood, enacted, and constructed through space. Through drawings, texts, images, and conversations Trikster focuses on the spatial politics of everyday life: the possibilities for walking or kissing safely in public, for finding a place to live, for traveling across borders. The contributions show the importance of fighting for a queerer space – on the streets, in the buildings that surround us, in the academy, as well as the political sphere.

In the issue art historian and AIDS-activist Douglas Crimp talks about the sexual geography of New York in the 1960s and 1970s; chris campe finds queer spaces in the in-betweens in her series of drawings from queer activist spaces; Katarina Bonnevier takes us into the famous author Selma Lagerlöf’s manor Mårbacka and shows how sexuality is inscribed into the architectural structures, while Tuula Juvonen and Pia Livia Hekanaho discuss the homophobic atmosphere in Finnish academia.

The issue also presents contributions from Mette Buchardt, Mathias Kryger Hansen, Suzanne van Rossenberg, Elin Emil Sandström Lundh and Christoph Emmanuelle Fielder, Tatjana Laursen and Sissela Segergren, and Dorthe Staunæs.

Trikster – Nordic Queer Journal is a multilingual web magazine, edited by Mathias Danbolt. Trikster releases three issues a year, and is supported by The Freedom of Expression Foundation, Oslo, Nordic Culture Fund, and Center for Women’s and Gender Studies, University of Bergen.

Kunst og karriere

2008-06-30T11:29:00.003+02:00

Planer om tur til København i sommer? Les unge Danbolts Rough Guide til Københavns kunstliv: "Kunst og karriere" på kunstkritikk.no

Søkeord

2008-05-02T17:13:00.003+02:00

Her er noen av de mest populære søkeordene som har ledet veien inn til min hjemmeside www.mathiasdanbolt.com:

Jeg mistenker at artikkelen min "Norsk kuk" nok har noe med dette å gjøre, men at det nok ikke akkurat er den teksten søkerne leter etter...

2007-12-24T10:52:00.000+01:00

Om en måneds tid lanserer vi Trikster – Nordic Queer Journal, det første nordiske nettidsskriftet med et queert perspektiv på kultur og politikk. Trikster tematiserer og problematiserer kjønn og seksualitet i dagens samfunn. Vi vil vil vise frem bredden av queere praksiser i Norden, så vel som internasjonalt, og inviterer derfor aktivister, akademikere, kulturarbeidere, kunstnere, politikere og andre til å bidra. Vi ønsker at Trikster skal være et forum hvor forskjellige stemmer og posisjoner kan møtes, og publiserer derfor på engelsk, norsk, dansk og svensk. Trikster vil gjøre queer på mange ulike måter, og tidsskriftet inneholder artikler, intervjuer, kunstverk, video, bilder, anmeldelser og mere til.

Trikster #1 lanseres altså om en måneds tid, og her kan vi by på bidrag fra blant annet Hanna Hallgren, Jenny Tunedal, Agnes Bolsø, Tiina Rosenberg, Andy Candy, Judith Halberstam m.m.! Da åpner vi også Triksters blogg som vil holde folk oppdatert på hva som skjer i Nordens pulserende queer-miljø.

Deadline til Trikster # 2 er 1. mars 2008. Under er vår "call for contributions" til vår nye temaserie "QUERYING SPACE"! Send oss queere ideer, bidrag og tips på info@trikster.net. Og mens dere venter på Triksters første nummmer, kan dere melde dere til mailinglisten vår på www.trikster.net!

Queere hilsner

Mathias Danbolt og Fredrik Langeland
Ansvarlige redaktører for Trikster

*

CALL FOR CONTRIBUTIONS TO "QUERYING SPACE"

A query is a form of questioning – a line of inquiry. With the project "Querying space" Trikster – Nordic Queer Journal calls for contributions that interrogate our understandings and uses of space. One of the repeated chants from the social movements today is "MORE FREE SPACES!" The critique of the growing normalization, gentrification, and commercialization of the so-called public space is important. But what is a "free space?" Are there any such things as "free spaces" in our society today? What is happening to our social, sexual, political, private, and public space? What is to be done?

Trikster invites contributors to query space from a queer perspective. We seek contributions from different people in a variety of media (articles, manifestos, literary pieces, artworks, reviews, cartoons, video, etc.) that will shed light on the questions of space. For instance contributions regarding:

– activist strategies for conquering/inhabiting space
– the relation between public and private space
– historical and contemporary understandings of space, place, and site
– space-time structures
– the notion of "queer space" or "hetero/homo-normative space"
– experiences and analyses of sex spaces, net spaces, immaterial spaces, cruising grounds, etc.
– queer architecture/queer structures
– (queer)space manifestos
– reviews of relevant books, exhibitions, artworks, spaces, music, films, etc.

Contributions to the series "Querying Space" will be published in three issues of Trikster, starting in Trikster # 2, during the spring of 2008. Deadline for contributions is March 1, 2008. Send ideas, contributions, and tips to info@trikster.net.

Trikster is the first Nordic web journal with a queer perspective on culture and society. The journal mixes genres and forms and presents a variety of academic, activist, artistic, and political voices. Trikster is open to all kinds of contributions outside of the ongoing series, which only makes up part of each issue. We publish in English, Swedish, Norwegian, and Danish!

Queer regards,

Mathias Danbolt and Fredrik Langeland
Editors of Trikster – Nordic Queer Journal [www.trikster.net]

Sankt Felix

2007-10-19T10:55:00.000+02:00

Masteroppgaven er ferdig, og kan lastes ned her!

2007-10-03T12:03:00.000+02:00

ttttttttttttttttttttttttttttttttt tttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttttt
ttttttttttttttttttttttttttttttttttttttt tttttttttttttttttttttttttttttttttttttt
tttttttttttt ttttttttttttttttttttttttttttttt tttttttttttttttttttttttttttttttttt
tttttttttttttttttsoldatmarkedettttttttttttttttttttttttttttttttttttttttt
ttttttpåttttttttttttttttttttttttttttttttttttafsnitPttttttttttttttttttttt

Garasjefest!

2007-06-09T17:19:00.000+02:00

I sin lille garasje i Madison, Wisconsin (USA) har den glimrende fotograf og installasjonskunstner Lewis Koch laget tre merkverdige utstillinger. Nå har han i samarbeid med fabelaktige CYF gjort det mulig for oss som ikke til daglig frekventerer Madisons små garasjer, å bevege oss inn i hans GARAGEOGRAPHY!

Her beveger man seg rundt i en fluxus-aktig drømmeverden, omkretset av "found objects", fotografier, filmer, dikt og andre underlige finurligheter! For en som har lest og skrevet om Felix Gonzalez-Torres i noen år nå, blir engasjementet knapt mindre ved synet av Kochs fine "reconfiguration" av et av hans dropsverk, og ikke langt derfra kan man lese en viktig liten Adrian Piper-notis....

Soon, very soon!

2007-05-04T13:36:00.000+02:00

Tre dager til denne damen kommer med nytt album - og etter sigende er det virkelig noe å glede seg til!!!

2007-04-17T13:17:00.000+02:00

En smilende Claire Bishop på jakt etter antagonismer i
Nicolas' relasjonelle hår

2007-04-08T16:40:00.000+02:00

CYF husker...

2007-02-28T16:37:00.000+01:00

"Autobiography is usually thought of as seizing the authority of authenticity. But in order not to be authoritative, I've got to speak autobiographically."

- Stuart Hall i "Cultural Studies and Its Theoretical Legacies"

2007-02-22T13:54:00.000+01:00

2007-02-19T11:13:00.000+01:00

Homofil?

2007-02-16T17:14:00.000+01:00

Trollmannen og hans lærling... Jeg gleder meg!

Love Money's Way!

2007-02-06T15:03:00.000+01:00

Et vellykket markedsføringstriks!? Jeg hadde på følelsen at det var noen ugler i mosen...

Nå er det vel bare et tidsspørsmål før det blir et samarbeidet mellom Donnie Davis og Rufus Wainwright...ikke?

God Hate Fags!

2007-01-31T14:30:00.000+01:00

Tilbudene om omvending fra homoseksualitetens perversitet til kristendommens englesang er mange på nettet, og USA står her i første rekke med en rekke ulike tilbud. Out&About gjorde meg oppmerksom på organisasjonen Love God's Way som helt klart er stedet for deg som føler deg litt "gay," men ikke synes det er fett. Love God's Ways har dog noe overraskende ingen ringere enn Oscar Wilde som sin gallionsfigur - men la oss kikke litt på hvordan de bruker Wilde:

Dette tåredryppende sitatet av Wilde avslutter med et skarpt eksempel på en rekuperasjonsstrategi - en omvendt "outing", ja vi kan kalle det en "inn-ing" av Wilde - der homoikonet blir avslørt som REFORMERT! Wildes tekst om smerte og lidelse beskriver jo selvsagt hans via dolorosa fra syndig til syndfri! Selvklart! Så, litteraturvitere der ute i verden (samt alle queer/gay teoretikere) - OMSKRIV HISTORIEN NÅ!

Men tross alt er det ikke bare "historiekorrigering" Love God's Way arbeider med, for organisasjonen skal primært hjelpe folk på den tunge veien fra homoseksualitetens klamme klør til Guds varme favn. Det forklares under rubrikken "GAY?" der kan man lese følgende budskap:

Første skritt på veien er å revurdere CD samlingen din - for som de skriver under Gay Bands er musikk et av de farligste instrumentene i homoseksualiseringen av samfunnet: "One of the most dangerous ways homosexuality invades family life is through popular music. Parents should keep careful watch over their children's listening habits, especially in this Internet Age of MP3 piracy." Og farlige bands er det nok av på listen, jeg gir et lite utdrag her:

Love God's Way undervurderer ikke musikkens transformative kraft, så hvis dere vil unngå selvmord og ikke få AIDS, bør dere la vær med å høre på The Scores og The Greatful Dead. Effekten av Morrissay er derimot mer tvilsom, men derfor er det vel best å passe seg. Musikken som anbefales, derimot, er Cindy Lauper (kanskje de har oversett sangene hennes om lesbisk kjærlighet, drag queens og om å "komme ut"?). Samtidig er det en link til The Evening Service og Donnie Davis og deres catchy hit God Hate Fags.

Budskapet her er tilsynelatende klart: "God hates fags, and if you are a fag he hates you too." Men går man teksten litt nærmere i sømmene ser man derimot at skillet mellom denne og f.eks. Rufus Wainwrights "Gay Messiah" kanskje ikke er så stort allikevel. For er det ikke slående hvordan Davis gjentagende ganger bruker formuleringer som "backdoor," "on my knees," og "inside of me"? Og kanskje ikke minst refrengets catchy "Jesus the savior is the only man for me!"..

Love God's Ways program har i hvert fall en klar profil, som forkortelsen C.H.O.P.S bærer bud om:

Så nå vet dere hvem dere skal melde dere til hvis dere vil bli NORMALE mennesker. Men hvis det ikke fungerer kan dere være trygg på at det ikke blir meg som kaster den første stenen. Jeg spanderer snarere en øl på Homoklubben TEASE..

Fuck(ing) you...

2007-01-30T12:37:00.000+01:00

"...in a recent slam poetry event I attended in San Fransisco where an array of transgendered people spoke out ... one transwoman's poem reiterated her anger at the Michigan Women's Music Festival, at various psychiatric diagnostic terms, feminism, and after saying, literally "fuck you" to all these institutions, added "fuck you Judith Butler" ... The "fuck you" is rough going, but we would probably be remiss if we did not see that there is a "you" to whom this rough anger is addressed, that there is, even here, a bid for relationality, a speaking out and a speaking to. I continue to be dismayed by the use of "fuck you" as a term meant to injure another, since I would think that fucking you would be something I or anyone else might do from other kinds of sentiments. In fact, I eagerly asked my friend accompanying me to this event whether perhaps she was saying that everyone ought to fuck me, but she replied that I was wishfully reconfiguring it..."

- Judith Butler i "Transgender and the Spirit of Revolt" i The Eight Square – Gender, Life, and Desire in the Arts since 1960.

Wanted!

2007-01-30T12:00:00.000+01:00

Let the children be as they are!

ILD & LYN

2007-01-24T12:40:00.000+01:00

Selv om kunsten i Århus brenner, stopper det ikke LYNfabrikken og Litteraturen på Scenen i å holde opplesninger: Imorgen braker det løs med Christian Yde Frostholm, Niels Frank og Martin Larsen!

ACT UP AGAIN!

2007-01-21T15:13:00.000+01:00

For tyve år siden holdt Larry Kramer en viktig tale i New York City Gay Community Center, som resulterte i at aktivistgruppen ACT UP (AIDS Coalition to Unleash Power) ble stiftet - en av de viktigste og mest synlige aktivistgruppene i USAs senere tids historie. 13. mars 2007 holder Larry Kramer igjen en tale i New York - og som man kan lese på Michael Petrelis blogg planlegges det nye ACT UP aksjoner, etter mange års dempet aktivitet utenfor medienes søkelys. Danbolt håper på å overvære det hele..

Soon Very Soon!

2007-01-20T20:41:00.000+01:00

Snart kommer hun opp over vannflaten igjen med en plate der også Anthony er med!

Know Your Gay Semiotics!

2007-01-19T13:23:00.000+01:00

Se og lær:
Nærmere beskrivelser her!

Nytt år

2007-01-03T11:38:00.000+01:00

Det nye året er i gang, og et stjerneskudd fortalte at en ny norsk avlegger av litteratursiden LITLIVE har startet litteraturåret 2007: litlive.no. Her ble anmeldelser skrevet ferdig og publisert mens vi andre skålte og skrålte og skjøt rakketter på hverandre uten vernebriller.

Men hva er nytt? Designet er det samme. Interfacet er fortsatt dansk. Og ikke et ord er å finne noe sted om den nye norske redaktør ryktene har sagt er Mariann Enge?

Anmeldelsene derimot er nye og noen av skribentene ligeså:
En av dem - et scoop for det (nye?) LITLIVE - er the TIGERCLAW
- som i denne anmeldelsen av vår kjære Ari er urolig og meget skeptisk:

Anmelderen er stadig skeptisk. Hun piller plakaterne af sig selv af væggene, hun vifter manisk i luften med begge arme, bier! Det er en hel flok bier! Zmmm … Mediemonster … Zmmm. Kan jeg få lov at læse nu? Bare læne mig tilbage og læse?

Les!

(HOMO)MAT og (HOMO)KRYBBEKOS

2006-12-20T22:58:00.000+01:00

"There's a slow poison out there that's severely damaging our children and threatening to tear apart our culture" skriver Jim Rutz i World Net Daily! Og vi snakker ikke om Plutonium men noe enda verre og farligere:

"The dangerous food I'm speaking of is soy. Soybean products are feminizing, and they're all over the place. You can hardly escape them anymore."
"Soy is feminizing, and commonly leads to a decrease in the size of the penis, sexual confusion and homosexuality. That's why most of the medical (not socio-spiritual) blame for today's rise in homosexuality must fall upon the rise in soy formula and other soy products."

Soya er med andre ord svaret på hvorfor det popper opp med homoer rundt om, og soyamelk-kaffelatten som visst er blitt populær i de smarte kaffebarene har nok en finger med i spillet, melder Blikk.

Er du derimot redd for at ditt barn skal bli heteroseksuelt, så vet du hva som skal gjøres: gi barnet ditt mengder av soyamelk!

I samme (konservative og særdeles kristne) avis fant jeg også en link til Reuters nye BREAKING NEWS i Italia: To italienske parliamentsmedlemmer har piffet krybbekosenen litt opp ved å putte to homopar inn i parliamentets store julekrybbe, att på til med homopolitiske budskap! En slik handling liker verken verken paven eller statsministeren, og politikeraktivistene risikerer straff..

..jeg sier nå bare: GOD JUL!

2006-12-11T23:27:00.000+01:00

The Danbolt Buildings vaktmester sier noen alvorsord om forutsigbare sprittusjer i Afsnit Ps plogg.

Overmenneske

2006-12-11T16:08:00.000+01:00

Kunstsamler Michael Jeppesen har nylig utgitt boken Overblik - 63 danske samtidskunstnere for å presentere samtidskunsten til folk flest. Her kommer en liten smakebit fra presentasjonen av kunstnerne Elmgren og Dragseth:

"Note om homokunst: Når man ikke forplanter sig, kan man fokusere 100 procent på sig selv, sit eftermæle, sin selvdestruksjon, sin forfængelighed, og derfor ser man ofte, at stor kunst indenfor musik, mode, kunst, teater osv. bliver skapt af homoseksuelle. Bøsser har ofte en mandlig råstyrke, en kvindelig intuisjon og en forkærlighed for det æstetiske. For så vidt burde en bøsse være et overmenneske."

Anmelderen på Berlingske synes Jeppesen har et riktig "sympatisk prosjekt" på gang, og roser ham for å uttrykke seg så "pasjonert og personlig" i en klar og forståelig form. Right on baby!

Think Again and Merry Christmas!

2006-12-09T11:31:00.000+01:00

THINK AGAIN er en levende aktivistgruppe som tar opp arven etter AIDS-aktivistgruppene Gran Fury, Little Elvis, DIVA TV, Lesbian Avengers, Boys with Arms Akimbo og Bureau gjennom grafiske intervensjoner i byrommet. Gruppens kamp mot heteronormativitet, AIDS, krig, kapitalisme, TV-homofobi og generell dumhet kommer til uttrykk gjennom demonstrasjoner, billboards, gratis postkort, culture jamming og "zaps". I bokutgivelsen deres A History of Outrage, beskriver de hvordan deres praksis skiller seg fra de mer identitetspolitiske gay og lesbiske bevegelsene involvert i AIDS-aktivismen: "As a strategy for shifting away from the identity politics of the nineties and returning to an activism based on social transformation, we use queer as a conceptual touchstone for our work”.

Deres queere teoretiske perspektiv muliggjør en mer kompleks analytisk tilgangsmåte til problemstillingene THINK AGAIN tar opp. For i de senere årene har vi sett en maktutspredning som har gjort at tradisjonelle sosiale bevegelser har måtte redefinere sine prosjekter, midler og angrepsmetoder - å bruke 80/90-tallets strategier fungerer ikke lenger, de må omdefineres og videreutvikles. Maktens natur, og ikke bare lokalitet, har forandret seg, (for å si det med Hardt og Negri) - og vi har derfor beveget oss fra representasjonspolitikk mot en affektiv politikk. THINK AGAIN forsøker å koble sammen queer aktivisme med den (ofte heteronormative) antikapitalistiske bevegelsen. I artikkelen ”Activist Technologies: Think Again!” i Social Text 80 (2004) utbroderer kunsthistoriker Amy Villarejo med utgangspunkt i THINK AGAIN, hvordan endringer i det globale politiske landskapet har konsekvenser for det hun kaller de aktivistiske teknologier. Hun avrunder artikkelen med en kommentar til THINK AGAINs aksjoner:

These actions mine the potential of direct action, but, I want to conclude, they send direct action in a new direction, one that knows neither how to name its enemy nor how to fashion a coherent language for resistance. Instead, these interventions, culled from many, reroute ”queer” toward something it has not yet been”

I disse juletider kan aksjonen deres BUY LESS - DO MORE være en god julenøtt på veien ut til julegatenes juleshopping. Nå når 1 av 5 dansker holder på å svi av sine nyopptatte forbrukslån for julegavehandelen, kunne man kanskje ønske at de skulle... THINK AGAIN:

GOD JUL!

Produktive motsetninger

2006-12-07T11:05:00.000+01:00

I morgen er det Claire Bishops tur i seminarserien "Ideas and Processes – Four Dialogues About the Making of Contemporary Art" arrangert av Det Kongelige Danske Kunstakademi og Lettre_International. På Lettres hjemmeside ligger en ny artikkel (på dansk) av Bishop som er grunnlaget for diskusjonen: "Den sosiale vending". Her er et lite uttdrag fra artikkelen:

De diskursive kriterier der gælder for den socialt engagerede kunst i dag, er hentet fra en stiltiende analogi mellem antikapitalisme og kristendommens "gode sjæl". I dette skema er selvopofrelse sejrende: Kunstneren bør give afkald på den ophavsmæssige tilstedeværelse for i stedet at lade deltagerne tale gennem ham eller hende. Denne selvopofrelse akkompagneres af ideen om, at kunsten skal trække sig ud af det "ubrugelige" område, der kaldes æstetik, og i stedet smeltes sammen med social praksis. Som den franske filosof Jacques Rancière har bemærket, ignorerer denne tilsværtning af det æstetiske det faktum at det system hvorigennem vi i vesten forstår kunsten – det "kunstens æstetiske regime" som blev indviet med Schiller og romantikken, og som stadig i dag er aktivt virkende – netop bygger på sammenblandingen af kunstens autonomi (dens position som stående uden for instrumentel rationalitet) og dens heteronomi (dens udvisken af grænsen mellem kunst og liv). At udrede denne knude – eller ignorere den ved at tildele kunsten mere konkrete formål – er at skyde forbi målet. For det æstetiske består ifølge Rancière i evnen til at tænke i modsætninger: Den produktive modsætning der ligger i kunstens forhold til social forandring, er netop karakteristisk ved spændingen mellem troen på kunstens autonomi og troen på kunsten som uløseligt forbundet til løftet om en bedre verden. Ifølge Rancière behøver æstetikken ikke ofres på den sociale forandrings alter, da løftet om forbedring allerede er den iboende.

Den selvudslettende implikation som den kunstner-aktivistiske position indeholder, får en til at mindes figuren Grace, i Lars Von Triers provokerende Dogville fra 2003. Hendes ønske om at tjene det lokale fællesskab er uadskilleligt fra hendes skyldsbetonede position som privilegeret, og hendes eksemplariske gestus fremprovokerer på forstyrrende vis en ondskab der kun kan udryddes med endnu mere ondskab. Von Triers film viser ingen klar moral, men artikulerer – in absurdis – en forfærdelig implikation ved den selvopofrende position. Nogle betragter måske Dogville som en lige lovlig rå ramme at bruge for at udtrykke forbehold over for en aktivist-orienteret praksis, men gode intentioner burde ikke gøre kunsten immun over for kritisk analyse. Den bedste kunst formår (som Dogville gør det) at opfylde løftet om den antinomi som Schiller så som selve roden af den æstetiske oplevelse, og ikke overgive sig til eksemplariske (men relativt virkningsløse) fagter. De sidste ti års bedste samarbejdsorienterede kunstpraksisser vender sig mod denne modstridende spænding mellem autonomi og social intervention og reflekterer over denne antinomi i både værkets struktur og i de betingelser der udgør dets reception. Vi må vende os mod denne kunst – hvor ubehagelig, udnyttende og forvirrende den end er – for at få et alternativ til de velmenende moralprædikener som i dag anerkendes som gangbar kritisk diskurs om socialt orienteret samarbejdskunst.

I "Den sosiale vending" fortsetter Bishop sin nyansering av relasjonelle kunstverks estetiske og etiske dimensjon. Etter October nr. 110-artikkelen Antagonism and Relational Aesthetics markerte Bishop seg som en av de mest nyanserte kritikerne av relasjonell estetikk - dette begrepet som har blitt utpekt som 90/00-tallets kunstteoretiske kosedyr etter utgivelsen av Nicholas Bourriauds essaysamling Esthétique Rélationnel i 1997. Mens Bourriaud vektla kunstverk som produserer hyggelige møter, relasjoner og sosiale mikroutopier (med kunstnere som Liam Gillick og Rikrit Tirvanija i spissen), ville Bishop konstrastere fokuset på de "hyggelige felleskap" i gallerirommene med kunstverk som skaper antagonistiske relasjoner - konflikter og ubehageligheter - som i blant annet Santiago Serras mange provoserende verk. Bishop kritiserte Bourriaud for å ikke ta høyde for eller å diskutere kvaliteten i relasjonene i den relasjonelle kunsten, ettersom Bourriaud blindt fokuserte på verkenes struktur. Denne paradoksale "formalismen" til Bourriaud gjør at han mister grepet om verkenes faktiske manifestering i gallerirommet, ettersom hans diskusjoner virker å forholde seg til verkenes strukturelle "potensialitet". Uansett hvor fint det er med tanken om at kunstverk skaper mikroutopier, møter og relasjoner er det viktig – som Bishop påpeker – å ta diskusjonen om hva slags møter verkene iscenesetter. Hvem får innpass her? Hvem får delta? I møte med disse verkene som i følge Bourriaud er demokratiske - er det derfor viktig å spørre seg hva demokrati egentlig betyr i denne konteksten.

Bishops kritikk av "den sosiale vendingen" i kunsten er med på å nyansere begrepsliggjøringen i møte med relasjonelle kunstverk ved at hun vender blikket mot det komplekse og problematiske forholdet mellom etikk og estetikk. Så er det bare å håpe på at dialogen mellom Bishop og kunstneren Phil Collins i morgen både blir hyggelig og antagonistisk.

Dagen i Dag (1)

2006-12-01T16:24:00.000+01:00

P-DAG I DAG!
Afsnit P presenterer Johannes Heldens Primärdirektivet i dag! Fantastisk!

Dagen i Dag (2)

2006-12-01T14:04:00.000+01:00

World AIDS Day.

Men så skal man huske at hver dag burde være en AIDS dag.

David Wojnarowicz raser ut

2006-11-28T17:25:00.000+01:00

”’If I had a dollar to spend for healthcare I’d rather spend it on a baby or innocent person with some defect or illness not of their own responsibility; not some person with AIDS…’ says the healthcare official on national television and this is in the middle of an hour long video of people dying on camera because they can’t afford the limited drugs avaliable that might extend their lives and I can’t even remember what this official looked like because I reached in through the t.v. screen and ripped his face in half and I was diagnosed with Arc [AIDS related complex] recently and this was after the last few years of losing count of the friends and neighbors who have been dying slow vicious and unnecessary deaths because fags and dykes and junkies are expendable in this country ”If you want to stop Aids shoot the queers…” says the governor of texas on the radio and his press secretary later claims that the governor was only joking and didn’t know that the microphone was turned on and besides they didn’t think it would hurt his chances for re-election anyways and I wake up every morning in this killing machine called america and I’m carrying this rage like blood filled egg and there’s a thin line between the inside and the outside a thin line between thought and action and that line is simply made up of blood and muscle and bone and I’m waking up more and more from daydreams of tipping amazonian blowdarts in ’infected blood’ and spitting them at the exposed necklines of certain politicians or government healthcare officials or those thinly disguised walking swastika’s that wear religious garments over their murderous intentions or those rabid strangers parading against Aids clinics in the nightly suburbs there’s a thin line a very thin line between the inside or the outside and I’ve been looking all my life at the signs surrounding us in the media or on peoples lips; the religious types outside st. patricks cathedral shouting to men and women in the gay parade: ”You won’t be here next year – you’ll get Aids and die ha ha…” and the areas of the u.s.a. where it is possible to murder a man and when brought to trial one only has to say that the victim was a queer and that he tried to touch you and the courts will set you free and the difficulties that a bunch of republican senators have in albany with supporting an anti-violence bill that includes ’sexual orientation’ as a category of crime victims there’s a thin line a very thin line and as each T-cell disappears from my body it’s replaced by ten pounds of pressure ten pounds of rage and I focus that rage into non-violent resistance but that focus is starting to slip my hands are beginning to move independent of self-restraint and the egg is starting to crack america seems to understand and accept murder as a self defense against those who would murder other people and its been murder on a daily basis for eight count them eight long years and we’re expected to pay taxes to support this public and social murder and we’re expected to quietly and politely make house in this windstorm of murder but I say there’s certain politicians that had better increase their security forces and there’s religious leaders and healthcare officials that had better get bigger dogs and higher fences and more complex security alarms for their homes and queer-bashers better start doing their work from inside howitzer tanks because the thin line between the inside and outside is beginning to erode and at the moment I’m a thirty seven foot tall one thousand one hundred and seventy-two pound man inside this six foot frame and all I can feel is the pressure all I can feel is the pressure and the need for release”

- Tekst fra David Wojnarowicz verk Untitled (Hujar Dead), 1988-89

2006-11-28T13:41:00.000+01:00

Snuten lurer på om it is easy being gay?

Pass på med det! Ta pengene - ikke blodet!

2006-11-27T17:42:00.000+01:00

Vi er ikke helt trygge, vi. Vi homoer. Vi menn som har sex med menn. Noen steder i samfunnet har de passet på at det advares mot oss. Mot oss litt skeive. Oss litt farlige. Se bare på Norges Røde Kors' Blodprograms side www.giblod.no. Her er vi ikke en del av selskapet:

Vi kan altså ikke gi blod. Det er vel ikke så merkelig at en av samfunnets risikogrupper ikke kan gi blod. Vi får jo HIV og AIDS bare vi ser hardt på hverandre. Slapp av, det gjelder visst kun oss altså, ikke dere. Dere kan gi blod. Masser av blod. Og det trengs. For Norge mangler blod. Men pass på! For har du "gjort det" med en av oss er du med i vi'et for alltid. Sånn er regelen. Vi er virkelig mange slik. Så pass på, for hvis du ikke har "gjort det" med oss, har du kanskje bodd sammen med oss? Du skal nok passe deg. Vi kunne jo ha vært HIV smittet, ikke? NB: "Følgende personer skal i en periode avstå fra blodgivning:" Men kanskje har du ikke bodd sammen med oss. Hvem vet? Vet du? Du skal altså passe på. Ja, for bare å være venner med en av oss er farlig. Vi er levende infeksjonsbomber. Mer enn noen andre i samfunnet. Vi er kilder av bakterier og viruser. Hvor er varselstrekanten?
Men så er vi jo samtidig så pene. Så velholdte. Husk det. Vi bare elsker jo klær og utseende og sånn. Vi, altså. En stund var jo dere også litt med på kjøpet, men så ble jo metroen ut og retroen inn igjen. Vi er en kjøpesterk gruppe. Vi er milliardbuissness. Vi er ikke bare i pink, men vi er pink dollars!

Glem det der med blodet, for alt i alt er vi jo innbringende! I hvertfall for København kommune. De elsker oss jo, rett og slett:

København er wonderful. Ikke mindst for de homoseksuelle. Det signal forsøger Københavns Kommune, Wonderful Copenhagen, Copenhagen Gay Life og en del andre aktører at sælge til det såkaldte homosegment.

København har fundet ud af, at bøsser og lesbiske på mange måder er ganske vidunderlige turister. Alene i USA er deres rejsebudget på 55 milliarder dollar om året, også kaldet ’pink dollar’, som den danske hovedstad gerne vil have omsat til lyserøde kroner.

Dette stod det om oss i "København skal være en pink by" i Politiken sist fredag. Dere blir kanskje litt misunnelige over vår rikdom og kjøpekraft? Det forstår seg. Men kanskje er ikke vi oss allikevel. Kanskje er vi et litt guffent ord.

"We Will Not Protect You" skrev ACT UP/New York under Gay Parade i 2005. Ti tekster om oss, eller rettere, "oss". Her er et forløsende utdrag:

YOUR SHIT WILL NOT PROTECT YOU

It's true that we have more queer "things" than ever before - from Will & Grace on network TV to Queer as Folk on Showtime; from the West Village to all-gay cruises to Gay Day at Disney World; from Queer Studies in colleges to our very own cigarette ads. The problem is, having all of these "things" hasn't changed the way the world sees queers. We are still relegated to subhuman status in the minds of so many middle Americans and high level politicians. Need evidence? Look at the virulently homophobic elected officials who are in office right now because they promised the public that they would protect the "Sanctity" of Marriage from Gays and Lesbians.

Having "things" has only given us a false sense of safety from the very real dangers of having no claims to civil rights inside or outside of all of those bars, clubs, Gay Days, or gender theory classes. […]

We can buy a rainbow coffin but we can't buy our way out of it because, when it comes down to it, being a target market will not protect you.

It never has. And it never will.

Masturbation Machine

2006-11-25T15:42:00.000+01:00

Few homosexuals use their real names, they generally go by aliases choosing first names with a sexual connotation; Harry, Dick, Peter are the most favoured. One drops to his knees, the other unzips his pants and a few moments later it's all over. No names, no faces, no emotions. A masturbarion machine might do it better.

Most homosexual find their man-to-man sex unfulfilling, so they masturbate a lot. Much of their masturbation centres around the anus. The question, of course, is what to use for a penis. The answer is often found in pantry. Some of the routine items which find their way into the gastrointestinal system of homosexuals via the exit are pens, pencils, lipsticks, pop bottles, ladies' electric shavers and enough other items to stock a small department store.

- Doctor David R. Reuben Everything You Always Wanted to Know About Sex, 1971

Frontier Medicine

2006-11-25T14:13:00.000+01:00

The man in the chair in the blacked-out room is a homosexual. There is a projection screen before him. On it flashes a picture of a male model with a fine physique. Seconds later, as the photograph lingers on the screen, an electric shock races through the body of the watcher. As the sensation passes, the picture of the male is replaced by the image of an attractive woman. The sequence is repeated again and again and again. The image of the man is thus linked with displeasure and that of the female with pleasure. This is a brief summary of a form of treatment for homosexuality known as aversion therapy. In a way it is frontier medicine.

- "The Men Apart" Evening Chronichle, 1965

Hagiografi

2006-11-22T13:44:00.000+01:00

[Hagiografi: fra gresk hagios og grafein, «å skrive om hellige» betegner studiet av helgener, med fokus på enkeltpersoner.]

So let me make it official. I may not have worshiped Foucault at the time I wrote One Hundred Years of Homosexuality, but I do worship him now. As far as I'm concerned, the guy was a fucking saint.

Not that I imagine Foucault to have led either a sexually or a morally perfect life. In fact, I know almost nothing about his life beyond what I've read in three recent biographies [...] I never met Foucault myself. I never even laid my eyes on him. My relation to him is indirect and secondary: like my relation to virtually every other great writer, ancient or modern, that I have ever studied, it is entirely mediated, imaginary, and – why bother to deny it? – hagiographical. (s.6)

– David M. Halperin Saint Foucault - Towards a Gay Hagiography.

Halperins beskrivelse av den hagiografiske forskeren er ytterst presis. Man sitter der og skriver om fantastiske og overskridende kunstverk med disse uungåelig medierte, fantasmatiske og imaginære bildene av kunstneren i hodet. Hvordan kan man unngå at glorien begynner å lyse over bildet? Jeg sier det som Halperin "As far as I'm concerned, Felix Gonzalez-Torres was a fucking saint!"

Return of the Real

2006-11-21T23:40:00.000+01:00

Dagens rapport 2006 AIDS Epidemic Update fra UNAIDS - the Joint United Nations Programme on HIV/AIDS - er nedslående. Her er et utdrag fra pressemeldingen:

According to the latest figures published today in the UNAIDS/WHO 2006 AIDS Epidemic Update, an estimated 39.5 million people are living with HIV. There were 4.3 million new infections in 2006 with 2.8 million (65%) of these occurring in sub-Saharan Africa and important increases in Eastern Europe and Central Asia, where there are some indications that infection rates have risen by more than 50% since 2004. In 2006, 2.9 million people died of AIDS-related illnesses.

Illustrasjonen er fra den 90 sider lange rapporten som kom i dag - det er viktig og deprimerende lesning.

Roskilde Festivalen er ikke over!

2006-11-20T11:23:00.000+01:00

Nå er det igjen grunn til å reise til Roskilde! Christian Yde Frostholms installasjon Turbo på ordet kjører på Roskilde Universitetsbibliotek i to uker! Det er så flott så flott. Flere bilder her!

2006-11-18T14:40:00.000+01:00

Se her Sune Nordgren! Kanskje noen elsker deg?

An Archive of Feelings

2006-11-16T18:20:00.000+01:00

Det er fire og tyve år siden AIDS fikk navnet AIDS. Selve termen AIDS er dermed ett år eldre enn meg. Det er ikke så altfor lenge siden jeg fant ut hvilke ord som egentlig gjemte seg bak akronmyet AIDS, ei heller siden jeg fikk kjennskap til den fantastiske aktivistiske kampen mot AIDS i bl.a. USA og de amerikanske myndigheters neglisjering av epidemien i dens første tiår. For dem som kanskje fortsatt ikke kjenner til historien, tok det tid før definisjonen falt på plass. Etter å ha gått under betegnelser som "gay plague" i amerikanske medier, og GRID - Gay Related Immuno Deficiency blant leger, falt man ned på HIV (Human Immunodeficiency Virus) og AIDS (Aquired Immune Defiecency Syndrome). AIDS er med andre ord ikke et virus, men et syndrom. En viktig distinksjon.

AIDS er jo langt fra over, selv om mye har forandret seg siden 1980-tallet. Den representasjonelle boomen rundt AIDS mot slutten av 1980- og begynnelsen av 1990-tallet er derimot passé. Historien har mistet sin nyhetsverdi, spesielt ettersom det ikke lenger er i Hollywood eller på Manhattan problemene er størst, men snarere i land som ikke har den samme interesse i Vesten.

Historieskrivingen om AIDS aktivismen i USA på 1980-90-tallet har begynner å vokse, og det er en viktig og mangefassettert historie. En av de bøkene jeg nå nettopp har lest er Ann Cvetkovichs An Archive of Feelings. Boken kretser rundt forholdet mellom representasjon og traumer, med vekt på incest, butch-femme binarismen og AIDS. Det er derimot et uventet perspektiv vi her møter, ettersom historien om AIDS aktivismen er sett fra de lesbiskes deltagelse i den innflytelsesrike aktivistgruppen ACT UP (AIDS Coalition to Unleash Power) – med fokus på gruppens New York avdeling. Cvetkovich har intervjuet en rekke lesbiske kvinner i ACT UP/New York som stod i gruppens frontlinje i kampen mot AIDS, (og mange av dem er fortsatt aktive i AIDS aktivisme og arbeid). Cvetkovich retter fokuset mot kvinnene som kjempet mot AIDS og som har blitt utelatt fra den foreløpige historieskrivingen, som hun skriver: ”watching ACT UP’s history become prone to disappearance and misrepresentation has made me wonder about how other activisms have been (mis)represented.”

I intervjuene med de lesbiske aktivistene som deltok og stod sentralt i ACT UPs demonstrasjoner, gateteater, intervensjoner og møter, trer nye aspekter ved AIDS aktivismen frem. Hennes ambisiøse mål med prosjektet beskriver hun som følger:

My goals has been to use interviews to create political history as activist history, a history that captures activism’s felt and even traumatic dimensions. In forging a collective knowledge built on memory, I hope to produce not only a version of history but also an archive of the emotions, which is one of trauma’s most important, but most difficult to preserve, legacies.

Det er derfor en anderledes historiefortelling man møter her. En historiefortelling som viser utfordringene med å skrive "gay and lesbian history":

Lesbian and gay history demands a radical archive of emotion in order to document intimacy, sexuality, love, and activism – all area of experience that are difficult to chronicle through the materials of traditional archives. Furthermore, gay and lesbian archives adress the traumatic loss of history that has accompanied sexual life and the formation of sexual publics, and they assert the role of memory and affect in compensating for institutional neglect.

Cvetkovichs bok er et interessant og godt eksempel på hvordan den personlige muntlige fortellertradisjonen kan taes opp i "queer etnography" og skape nye viktige perspektiver på historiefortelling og historiekonservering.

Intervjuene med de fantatsiske kvinnene i AIDS-aktivismen er både morsomme, vonde og lærerike. De minner en om at ens teoretiske forestillinger om aktivisme ofte skiller seg fra erfaringen med aktivisme i virkeligheten, som Kim Christensen uttaler: ”It’s funny because people think movements happen when there is despair, but they don’t happen when there’s despair, they happen when there’s hope.”

Heidi Dorow peker blant annet på hvordan AIDS aktivismen representerte muligheter som var unike:

The thing I began to think over time, in ACT UP, was that this dying thing that people were doing was an opportunity. It was an opportunity to be intimate with people, as someone who had a lot of obstacles or barriers to be intimate and not a lot of skills to do it. This race to death, to fight off death, or to stop death, was an opportunity to be intimate with people, to share with people, to talk to people, to be close to them in a way that was humanly possible in my small world, but never going to be humanly possible in a regular world.

Kunstneren Jean Carlomusto påpeker at det er viktig at ACT UP’s visuelle historie blir formidlet i en ordentlig form, og bekymrer seg over at deres visuelle materiale blir ”used as wallpaper. Whenever you want to talk about activism, just throw in some protest footage, even if it’s not about the action you’re referring to.” Hun har et godt poeng. Ser man på kunsthistorien er det nettopp slik AIDS aktivismen blir portrettert. En illustrasjon av en ACT UP plakat her og der, uten noen form for nyansering eller historisk kontekstualisering av deres visuelle materiale. En nyansert historiefortelling om AIDS aktivismen også fra et kunsthistorisk perspektiv er derfor viktig.

Cvetkovich dokumenterer mange morsomme anekdoter fra AIDS aktivismen, som viser det unike med nettopp denne bevegelsen som bar preget av gruppens ekstremt heterogene sammensetning. En gruppe der sivil ulydighet var en viktig og fruktbar strategi i kampen mot AIDS. Les bare denne anekdoten fra aktivisten Maria Maggenti:

”We went through these photos and we started laughing so hard. Half the people are dead, unfortunately. That’s the sad part. But little details, like – this is just a classic. We were in a paddy wagon. We had been arrested. We were on our way to jail, and David Falcone decides to give himself a manicure. He whips out the little manicure thing, starts clipping his nails, fixing everything. I think he even had a hair tweezer for the nose. And David Gipp, who is very upright and Dutch, is in absolute shock at what he is seeing. And David Falcone says, ”Well, we have a little while before we get to jail, so let’s get some personal hygiene taken care of.” You could only have that kind of moment when you have a totally free group where any freak of the street can just walk in and say, ”I want to fight AIDS.” Its so brilliant.”

Paven

2006-11-15T10:09:00.000+01:00

Det er ikke alltid
like lett å være pave
sier paven
Han gjemmer seg under bordet
og roper hunden til seg
Der sitter han til det er mørkt
og alle har sluttet å lete
Når alt er stille
i Vatikanet
kryper ham fram
fra under duken
og gir hunden
rent vann i skålen
Så spiser han bokstavkjeks
ved vinduet

– Gro Dahle Audiens

Drep en sodomitt for 26 000 kr?

2006-11-07T10:53:00.000+01:00

Det tilbyr ultraortodokse jøder på løpesedler i Jerusalem i disse dager. Det er nemlig Gay Parade der på fredag, og en slik markering i "den hellige stad" er ikke populært. Etter at tre ble knivstukket under fjorårets parade er sikkerhetsoppbudet stort, og politiet var lenge usikker på om de kunne garantere for sikkerheten til deltagerne. Ortodokse jøder har i de senere dager brukt mye tid på å brenne søppelspann og kaste stener og skitne bleier på politiet i protest mot arrangementet, men politiet har bestemt at paraden kan gå som planlagt.

Da World Gay Parade ble arrangert i Jerusalem i sommer var religiøse ledere mildt sagt lite positive til arrangementet.
Sjefsrabbien Rabbi Shlomo Amar skrev følgende i et fortvilt brev til pave Benedikt XVI: "The city, which the entire world looks up to due to its holiness and glory, is now being attacked by evil people who wish to violate its honor and humiliate its greatness with deeds that the Torah despises, as well as all other religions. There is no need to elaborate about their plans and evil actions that bring humanity's dignity to the ground." Hva Benedikt skrev tilbake er ikke til å vite, men det er jo ikke mange år siden Benedikt da han het Ratzinger så pent formulerte seg om hvordan homoseksuelle var "intrinsic evil"..
So much for love!

Så hadde jeg ikke skullet her på fredag, skulle jeg heller ha tatt turen sydover.

Mer om dette i den nye danske papirløse (!) gratisavisen

QUEER NATION MANIFEST

2006-11-02T14:15:00.000+01:00

Det er over seksten år siden Queer Nations manifest ble delt ut som en flyer under en Gay Pride parade i New York i juni 1990. Manifestet markerte ståstedet til den kortlevde aggresive aktivistgruppen Queer Nation, og hadde betydning for bevegelsen fra "gay" til "queer". Men dette provoserende manifestet har nærmest forsvunnet fra det som etterhvert begynner å ligne en queer-historie, der queer teoriens institusjonalisering i akademia begynner å bli et faktum. Man skal ikke glemme den aktivistiske queer-historien og jeg tenkte derfor det var på tide å la Queer Nations manifest få ny levetid og sirkulasjon, og kanskje vekke diskusjon:

QUEERS READ THIS

How can I tell you. How can I convince you, brother,
sister that your life is in danger: That everyday you wake
up alive, relatively happy, and a functioning human being,
you are committing a rebellious act. You as an alive and
functioning queer are a revolutionary.
There is nothing on this planet that validates, protects
or encourages your existence. It is a miracle you are
standing here reading these words. You should by all rights
be dead. Don't be fooled, straight people own the world and
the only reason you have been spared is you're smart, lucky
or a fighter.

Straight people have a privilege that allows them to do
whatever they please and fuck without fear. But not only do
they live a life free of fear; they flaunt their freedom in
my face. Their images are on my TV, in the magazine I
bought, in the restaurant I want to eat in, and on the
street where I live. I want there to be a moratorium on
straight marriage, on babies, on public displays of
affection among the opposite sex and media images that
promote heterosexuality. Until I can enjoy the same freedom
of movement and sexuality, as straights, their privilege
must stop and it must be given over to me and my queer
sisters and brothers. Straight people will not do this
voluntarily and so they must be forced into it. Straights
must be frightened into it. Terrorized into it. Fear is the
most powerful motivation. No one will give us what we
deserve. Rights are not given they are taken, by force if
necessary. It is easier to fight when you know who your
enemy is. Straight people are your enemy. They are your
enemy when they don't acknowledge your invisibility and
continue to live in and contribute to a culture that kills
you. Every day one of us is taken by the enemy. Whether
it's an AIDS death due to homophobic government inaction or
a lesbian bashing in an all-night diner (in a supposedly
lesbian neighborhood).

AN ARMY OF LOVERS CANNOT LOSE

Being queer is not about a right to privacy; it is about
the freedom to be public, to just be who we are. It means
everyday fighting oppression; homophobia, racism, misogyny,
the bigotry of religious hypocrites and our own self-hatred.
(We have been carefully taught to hate ourselves.) And now
of course it means fighting a virus as well, and all those
homo-haters who are using AIDS to wipe us off the face of
the earth. Being queer means leading a different sort of
life. It's not about the mainstream, profit-margins,
patriotism, patriarchy or being assimilated. It's not about
executive directors, privilege and elitism. It's about
being on the margins, defining ourselves; it's about gender-
fuck and secrets, what's beneath the belt and deep inside
the heart; it's about the night. Being queer is "grass
roots" because we know that everyone of us, every body,
every cunt, every heart and ass and dick is a world of
pleasure waiting to be explored. Everyone of us is a world
of infinite possibility. We are an army because we have to
be. We are an army because we are so powerful. (We have so
much to fight for; we are the most precious of endangered
species.) And we are an army of lovers because it is we who
know what love is. Desire and lust, too. We invented them.
We come out of the closet, face the rejection of society,
face firing squads, just to love each other! Every time we
fuck, we win. We must fight for ourselves (no one else is
going to do it) and if in that process we bring greater
freedom to the world at large then great. (We've given so
much to that world: democracy, all the arts, the concepts
of love, philosophy and the soul, to name just a few gifts
from our ancient Greek Dykes, Fags.) Let's make every space
a Lesbian and Gay space. Every street a part of our sexual
geography. A city of yearning and then total satisfaction.
A city and a country where we can be safe and free and more.
We must look at our lives and see what's best in them, see
what is queer and what is straight and let that straight
chaff fall away! Remember there is so, so little time. And
I want to be a lover of each and every one of you. Next
year, we march naked.

ANGER

"The strong sisters told the brothers that there were two
important things to remember about the coming revolutions,
the first is that we will get our asses kicked. The second,
is that we will win."
I'm angry. I'm angry for being condemned to death by
strangers saying, "You deserve to die" and "AIDS is the
cure." Fury erupts when a Republican woman wearing thousands
of dollars of garments and jewelry minces by the police
lines shaking her head, chuckling and wagging her finger at
us like we are recalcitrant children making absurd demands
and throwing temper tantrum when they aren't met. Angry
while Joseph agonizes over $8,000 a over for AZT which might
keep him alive a little longer and which makes him sicker
than the disease he is diagnosed with. Angry as I listen to
a man tell me that after changing his will five times he's
running out of people to leave things to. All of his best
friends are dead. Angry when stand in a sea of quilt panels,
or go to a candlelight march or attend yet another memorial
service. I will not march silently with a fucking candle
and I want to take that goddamned quilt and wrap myself in
it and furiously rend it and my hair and curse every god
religion ever created. I refuse to accept a creation that
cuts people down in the third decade of their life.

It is cruel and vile and meaningless and everything I
have in me rails against the absurdity and I raise my face
to the clouds and a ragged laugh that sounds more demonic
than joyous erupts from my throat and tears stream down my
face and if this disease doesn't kill me, I may just die of
frustration. My feet pound the streets and Peter's hands
are chained to a pharmaceutical company's reception desk
while the receptionist looks on in horror and Eric's body
lies rotting in a Brooklyn cemetery and I'll never hear his
flute resounding off the walls of the meeting house again.
And I see the old people in Tompkins Square Park huddled in
their long wool coats in June to keep out the cold they
perceive is there and to cling to whatever little life has
left to offer them. I'm reminded of the people who strip and
stand before a mirror each night before they go to bed and
search their bodies for any mark that might not have been
there yesterday. A mark that this scourge has visited them.

And I'm angry when the newspapers call us "victims" and
sound alarms that "it" might soon spread to the "general
population." And I want to scream "Who the fuck am I?" And I
want to scream at New York Hospital with its yellow plastic
bags marked "isolation linen", "ropa infecciosa" and its
orderlies in latex gloves and surgical masks skirting the
bed as if its occupant will suddenly leap out and douse them
with blood and semen giving them too the plague.
And I'm angry at straight people who sit smugly wrapped
in their self-protective coat of monogamy and
heterosexuality confident that this disease has nothing to
do with them because "it" only happens to "them." And the
teenage boys who upon spotting my Silence=Death button begin
chanting "Faggot's gonna die" and I wonder, who taught them
this? Enveloped in fury and fear, I remain silent while my
button mocks me every step of the way. And the anger I fell
when a television program on the quilt gives profiles of the
dead and the list begins with a baby, a teenage girl who got
a blood transfusion, an elderly baptist minister and his
wife and when they finally show a gay man, he's described as
someone who knowingly infected teenage male prostitutes with
the virus. What else can you expect from a faggot? I'm angry.

QUEER ARTISTS

Since time began, the world has been inspired by the work
of queer artists. In exchange, there has been suffering,
there has been pain, there has been violence. Throughout
history, society has struck a bargain with its queer
citizens: they may pursue creative careers, if they do it
discreetly. Through the arts queers are productive,
lucrative, entertaining and even uplifting. These are the
clear-cut and useful by-products of what is otherwise
considered antisocial behavior. In cultured circles, queers
may quietly coexist with an otherwise disapproving power
elite.
At the forefront of the most recent campaign to bash
queer artists is Jesse Helms, arbiter of all that is decent,
moral, christian and amerikan. For Helms, queer art is
quite simply a threat to the world. In his imaginings,
heterosexual culture is too fragile to bear up to the
admission of human or sexual diversity. Quite simply, the
structure of power in the Judeo-Christian world has made
procreation its cornerstone. Families having children
assures consumers for the nation's products and a work force
to produce them, as well as a built-in family system to care
for its ill, reducing the expense of public healthcare
systems.

ALL NON-PROCREATIVE BEHAVIOR IS CONSIDERED A THREAT

From homosexuality to birth control to abortion as an option. It
is not enough, according to the religious right, to
consistently advertise procreation and heterosexuality ...
it is also necessary to destroy any alternatives. It is not
art Helms is after .... IT IS OUR LIVES! Art is the last
safe place for lesbians and gay men to thrive. Helms knows
this, and has developed a program to purge queers from the
one arena they have been permitted to contribute to our
shared culture.
Helms is advocating a world free from diversity or
dissent. It is easy to imagine why that might feel more
comfortable to those in charge of such a world. It is also
easy to envision an amerikan landscape flattened by such
power. Helms should just ask for what he is hinting at:
State sponsored art, art of totalitarianism, art that speaks
only in christian terms, art which supports the goals of
those in power, art that matches the sofas in the Oval
Office. Ask for what you want, Jesse, so that men and women
of conscience can mobilize against it, as we do against the
human rights violations of other countries, and fight to
free our own country's dissidents.

IF YOU'RE QUEER,

Queers are under siege.
Queers are being attacked on all fronts and I'm afraid
it's ok with us.
In 1969, there were 50 "Queer Bashings" in the month of
May alone. Violent attacks, 3,720 men, women and children
died of AIDS in the same month, caused by a more violent
attack --- government inaction, rooted in society's growing
homophobia. This is institutionalized violence, perhaps
more dangerous to the existence of queers because the
attackers are faceless. We allow these attacks by our own
continued lack of action against them. AIDS has affected
the straight world and now they're blaming us for AIDS and
using it as a way to justify their violence against us.
They don't want us anymore. They will beat us, rape us and
kill us before they will continue to live with us. What
will it take for this not to be ok? Feel some rage. If rage
doesn't empower you, try fear. If that doesn't work, try
panic.

SHOUT IT!

Be proud. Do whatever you need to do to tear yourself
away from your customary state of acceptance. Be free.
Shout.
In 1969, Queers fought back. In 1990, Queers say ok.
Next year, will we be here?

I HATE ...

I hate Jesse Helms. I hate Jesse Helms so much I'd
rejoice if he dropped down dead. If someone killed him I'd
consider it his own fault.
I hate Ronald Reagan, too, because he mass-murdered my
people for eight years. But to be honest, I hate him even
more for eulogizing Ryan White without first admitting his
guilt, without begging forgiveness for Ryan's death and for
the deaths of tens of thousands of other PWA's --- most of
them queer. I hate him for making a mockery of our grief.
I hate the fucking Pope, and I hate John fucking Cardinal
fucking O'Connor, and I hate the whole fucking Catholic
Church. The same goes for the Military, and especially for
Amerika's Law Enforcement Officials --- the cops --- state
sanctioned sadists who brutalize street transvestites,
prostitutes and queer prisoners. I also hate the medical
and mental health establishments, particularly the
psychiatrist who conviced me not to have sex with men for
three years until we (meaning he) could make me bisexual
rather than queer. I also hate the education profession,
for its share in driving thousands of queer teens to suicide
every year. I hate the "respectable" art world; and the
entertainment industry, and the mainstream media, especially
The New York Times. In fact, I hate every sector of the
straight establishment in this country --- the worst of whom
actively want all queers dead, the best of whom never stick
their necks out to keep us alive.

I hate straight people who think they have anything
intelligent to say about "outing." I hate straight people
who think stories about themselves are "universal" but
stories about us are only about homosexuality. I hate
straight recording artists who make their careers off of
queer people, then attack us, then act hurt when we get
angry and then deny having wronged us rather than apologize
for it. I hate straight people who say, "I don't see why
you feel the need to wear those buttons and t-shirts. I
don't go around telling the whole world I'm straight."
I hate that in twelve years of public education I was
never taught about queer people. I hate that I grew up
thinking I was the only queer in the world, and I hate even
more that most queer kids still grow up the same way. I
hate that I was tormented by other kids for being a faggot,
but more that I was taught to feel ashamed for being the
object of their cruelty, taught to feel it was my fault. I
hate that the Supreme Court of this country says it's okay
to criminalize me because of how I make love. I hate that
so many straight people are so concerned about my goddamned
sex life. I hate that so many twisted straight people
become parents, while I have to fight like hell to be
allowed to be a father. I hate straights.

WHERE ARE YOU SISTERS?

I wear my pink triangle everywhere. I do not lower my
voice in public when talking about lesbian love or sex. I
always tell people I'm a lesbian. I don't wait to be asked
about my "boyfriend." I don't say it's "no one's
business."
I don't do this for straight people. Most of them don't
know what the pink triangle even means. Most of them
couldn't care less that my girlfriend and I are totally in
love or having a fight on the street. Most of them don't
notice us no matter what we do. I do what I do to reach
other lesbians. I do what I do because I don't want
lesbians to assume I'm a straight girl. I am out all the
time, everywhere, because I WANT TO REACH YOU. Maybe
you'll notice me, maybe we'll start talking, maybe we'll
exchange numbers, maybe we'll become friends. Maybe we
won't say a word but our eyes will meet and I will imagine
you naked, sweating, openmouthed, your back arched as I am
fucking you. And we'll be happy to know we aren't the only
ones in the world. We'll be happy because we found each
other, without saying a word, maybe just for a moment. But
no.
You won't wear a pink triangle on that linen lapel. You
won't meet my eyes if I flirt with you on the street. You
avoid me on the job because I'm "too" out. You chastise me
in bars because I'm "too political." You ignore me in
public because I bring "too much" attention to "my"
lesbianism. But then you want me to be your lover, you
want me to be your friend, you want me to love you,
support, you, fight for "OUR" right to exist.

WHERE ARE YOU?

You talk, talk, talk about invisibility and then retreat
to your homes to nest with your lovers or carouse in a bar
with pals and stumble home in a cab or sit silently and
politely by while your family, your boss, your neighbors,
your public servants distort and disfigure us, deride us
and punish us. Then home again and you feel like
screaming. Then you pad your anger with a relationship or
a career or a party with other dykes like you and still you
wonder why we can't find each other, why you feel lonely,
angry, alienated.

GET UP, WAKE UP SISTERS!!

Your life is in your hands.
When I risk it all to be out, I risk it for both of us.
When I risk it all and it works (which it often does if you
would try it), I benefit and so do you. When it doesn't
work, I suffer and you do not.
But girl you can't wait for other dykes to make the world
safe for you. STOP waiting for a better more lesbian
future! The revolution could be here if we started it.
Where are you sisters? I'm trying to find you, I'm trying
to find you. How come I only see you on Gay Pride Day?
We're OUT, Where the fuck are YOU?

WHEN ANYONE ASSAULTS YOU FOR BEING QUEER, IT IS QUEER BASHING. RIGHT?

A crowd of 50 people exit a gay bar as it closes.
Across the street, some straight boys are shouting "Faggots"
and throwing beer bottles at the gathering, which outnumbers
them by 10 to 1. Three queers make a move to respond,
getting no support from the group. Why did a group this
size allow themselves to be sitting ducks?
Tompkins Square Park, Labor Day. At an annual outdoor
concert/drag show, a group of gay men were harassed by teens
carrying sticks. In the midst of thousands of gay men and
lesbians, these straight boys beat two gay men to the
ground, then stood around triumphantly laughing amongst
themselves. The emcee was alerted and warned the crowd from
the stage, "You girls be careful. When you dress up it
drives the boys crazy," as if it were a practical joke
inspired by what the victims were wearing rather than a
pointed attack on anyone and everyone at that event.
What would it have taken for that crowd to stand up to
its attackers?
After James Zappalorti, an openly gay man, was murdered
in cold blood on Staten Island this winter, a single
demonstration was held in protest. Only one hundred people
came. When Yuseuf Hawkins, a black youth, was shot to death
for being on "white turf" in Bensonhurst, African Americans
marched through that neighborhood in large numbers again and
again. A black person was killed BECAUSE HE WAS BLACK, and
people of color throughout the city recognized it and acted
on it. The bullet that hit Hawkins was meant for a black
man, ANY black man. Do most gays and lesbians think that
the knife that punctured Zappalorti's heart was meant only
for him?
The straight world has us so convinced that we are
helpless and deserving victims of the violence against us,
that queers are immobilized when faced with a threat. BE
OUTRAGED! These attacks must not be tolerated. DO
SOMETHING. Recognize that any act of aggression against any
member of our community is an attack on every member of the
community. The more we allow homophobes to inflict
violence, terror and fear on our lives, the more frequently
and ferociously we will be the object of their hatred. Your
immeasurably valuable, because unless you start believing
that, it can easily be taken from you. If you know how to
gently and efficiently immobilize your attacker, then by all
means, do it. If you lack those skills, then think about
gouging out his fucking eyes, slamming his nose back into
his brain, slashing his throat with a broken bottle --- do
whatever you can, whatever you have to, to save your life!

reeuQ yhW
QUEER!

Ah, do we really have to use that word? It's trouble.
Every gay person has his or her own take on it. For some it
means strange and eccentric and kind of mysterious. That's
okay, we like that. But some gay girls and boys don't.
They think they're more normal than strange. And for others
"queer" conjures up those awful memories of adolescent
suffering. Queer. It's forcibly bittersweet and quaint at
best --- weakening and painful at worst. Couldn't we just
use "gay" instead? It's a much brighter word and isn't it
synonymous with "happy?" When will you militants grow up and
get over the novelty of being different?

WHY QUEER

Well, yes, "gay " is great. It has its place. But when
a lot of lesbians and gay men wake up in the morning we feel
angry and disgusted, not gay. So we've chosen to call
ourselves queer. Using "queer" is a way of reminding us how
we are perceived by the rest of the world. It's a way of
telling ourselves we don't have to be witty and charming
people who keep our lives discreet and marginalized in the
straight world. We use queer as gay men loving lesbians and
lesbians loving being queer.
Queer, unlike GAY, doesn't mean MALE.
And when spoken to other gays and lesbians it's a way of
suggesting we close ranks, and forget (temporarily) our
individual differences because we face a more insidious
common enemy. Yeah, QUEER can be a rough word but it is
also a sly and ironic weapon we can steal from the
homophobe's hands and use against him.

NO SEX POLICE

For anyone to say that coming out is not part of the
revolution is missing the point. Positive sexual images and
what they manifest saves lives because they affirm those
lives and make it possible for people to attempt to live as
self-loving instead of self-loathing. As the famous "Black
is beautiful" slogan changed many lives, so does "Read my
lips" affirm queerness in the face of hatred and
invisibility as displayed in a recent governmental study of
suicides that states at least one third of all teen suicides
are Queer kids. This is further exemplified by the rise in
HIV transmission among those under 21.
We are most hated as queers for our sexualness, that is,
our physical contact with the same sex. Our sexuality and
sexual expression are what makes us most susceptible to
physical violence. Our difference, our otherness, our
uniqueness can either paralyze us or politicize us.
Hopefully, the majority of us will not let it kill us.

QUEER SPACE

Why in the world do we let heteros into queer clubs? Who
gives a fuck if they like us because we "really know how to
party?" WE HAVE TO IN ORDER TO BLOW OFF THE STEAM THEY MAKE
US FEEL ALL THE TIME! They make out wherever they please,
and take up too much room on the dance floor doing
ostentatious couples dances. They wear their heterosexuality
like a "Keep Out" sign, or like a deed of ownership.
Why the fuck do we tolerate them when they invade our
space like it's their right? Why do we let them shove
heterosexuality --- a weapon their world wields against us -
-- right in our faces in the few public spots where we can
be sexy with each other and not fear attack?
It's time to stop letting the straight people make all
the rules. Let's start by posting this sign outside every
queer club and bar:

RULES OF CONDUCT FOR STRAIGHT PEOPLE

1. Keep your display of affection (kissing, handholding,
embracing) to a minimum. Your sexuality is unwanted
and offensive to many here.
2. If you must slow dance, be as inconspicuous as possible.
3. Do not gawk or stare at lesbians or gay men, especially bull
dykes or drag queens. We are not your entertainment.
4. If you cannot comfortably deal with someone of the same
sex making a pass at you, get out.
5. Do not flaunt your heterosexuality. Be Discreet. Risk
being mistaken for a lezzie or a homo.
6. If you feel these rules are unfair, go fight homophobia in
straight clubs, or:
7. Go Fuck Yourself.

I HATE STRAIGHTS

I have friends. Some of them are straight.
Year after year, I see my straight friends. I want to
see them, to see how they are doing, to add newness to our
long and complicated histories, to experience some
continuity. Year after year I continue to realize that the
facts of my life are irrelevant to them and that I am only
half listened to, that I am an appendage to the doings of a
greater world, a world of power and privilege, of the laws
of installation, a world of exclusion. "That's not true,"
argue my straight friends. There is the one certainty in
the politics of power: those left out of it beg for
inclusion, while the insiders claim that they already are.
Men do it to women, whites do it to blacks, and everyone
does it to queers. The main dividing line, both conscious
and unconscious, is procreation ... and that magic word ---
Family. Frequently, the ones we are born into disown us
when they find out who we really are, and to make matters
worse, we are prevented from having our own. We are
punished, insulted, cut off, and treated like seditionaries
in terms of child rearing, both damned if we try and damned
if we abstain. It's as if the propagation of the species is
such a fragile directive that without enforcing it as if it
were an agenda, humankind would melt back into the primeval
ooze.

I hate having to convice straight people that lesbians
and gays live in a war zone, that we're surrounded by bomb
blasts only we seem to hear, that our bodies and souls are
heaped high, dead from fright or bashed or raped, dying of
grief or disease, stripped of our personhood.
I hate straight people who can't listen to queer anger
without saying "hey, all straight people aren't like that.
I'm straight too, you know," as if their egos don't get
enough stroking or protection in this arrogant, heterosexist
world. Why must we take care of them, in the midst of our
just anger brought on by their fucked up society?! Why add
the reassurance of "Of course, I don't mean you. You don't
act that way." Let them figure out for themselves whether
they deserve to be included in our anger.
But of course that would mean listening to our anger,
which they almost never do. They deflect it, by saying "I'm
not like that" or "Now look who's generalizing" or "You'll
catch more flies with honey ... " or "If you focus on the
negative you just give out more power" or "you're not the
only one in the world who's suffering." They say "Don't
yell at me, I'm on your side" or "I think you're
overreacting" or "BOY, YOU'RE BITTER."

They've taught us that good queers don't get mad.
They've taught us so well that we not only hide our anger
from them, we hide it from each other. WE EVEN HIDE IT FROM
OURSELVES. We hide it with substance abuse and suicide and
overarhcieving in the hope of proving our worth. They bash
us and stab us and shoot us and bomb us in ever increasing
numbers and still we freak out when angry queers carry
banners or signs that say BASH BACK. For the last decade
they let us die in droves and still we thank President Bush
for planting a fucking tree, applaud him for likening PWAs
to car accident victims who refuse to wear seatbelts. LET
YOURSELF BE ANGRY. Let yourself be angry that the price of
our visibility is the constant threat of violence, anti-
queer violence to which practically every segment of this
society contributes. Let yourself feel angry that THERE IS
NO PLACE IN THIS COUNTRY WHERE WE ARE SAFE, no place where
we are not targeted for hatred and attack, the self-hatred,
the suicide --- of the closet. The next time some straight
person comes down on you for being angry, tell them that
until things change, you don't need any more evidence that
the world turns at your expense. You don't need to see only
hetero couple grocery shopping on your TV ... You don't
want any more baby pictures shoved in your face until you
can have or keep your own. No more weddings, showers,
anniversaries, please, unless they are our own brothers and
sisters celebrating. And tell them not to dismiss you by
saying "You have rights," "You have privileges," "You're overreacting,"
or "You have a victim's mentality." Tell them "GO AWAY FROM ME,
until YOU can change." Go away and try on a world without the
brave, strong queers that are its backbone, that are its guts and
brains and souls. Go tell them go away until they have spent a
month walking hand inhand in public with someone of the same sex.
After they survive that, then you'll hear what they have to say about
queer anger.
Otherwise, tell them to shut up and listen.

(A leaflet distributed at pride march in NY Published anonymously by Queers, June, 1990)

Det var Tiina Rosenbergs gode bok Queerfeministisk agenda som gjorde meg oppmerksom på Queer Nation Manifesto, og det er trykket som et appendiks i boken.

Ettersom manifestet ble publisert anonymt og sirkulerte rundt på gaten, antar jeg at ingen vil dømme meg for manglende copyright.

Om politisk kunst

2006-11-02T10:41:00.000+01:00

Chantal Mouffe:

—One cannot make a distinction between political art and non-political art, because every form of artistic practice either contributes to the reproduction of the given common sense — and in that sense is political — or contributes to the deconstruction or critique of it. Every form of art has a political dimension.

Rosalyn Deutsche:

—That’s why I, like many artists and critics, avoid the term “political art”: Precisely because it asserts that other art—indeed art per se or so-called real art—is not political, “political art” is a powerful political weapon, one that is routinely deployed to ghettoize art that avows the political. Similarly, the term “feminist art” insinuates that art itself is free of sexual politics.

Fra "Every Form of Art Has a Political Dimension", en samtale mellom Chantal Mouffe, Rosalyn Deutsche, Branden W. Joseph og Thomas Keenan i Gray Room nr. 2/2001, som kan leses her!

Folkeopplysning

2006-10-27T10:56:00.000+02:00

I følgende land er det straffbart for en mann å ha seksuell omgang med en annen mann, og for en kvinne å ha seksuell omgang med en annen kvinne:

Algeria, Angola, Antigua & Barbuda, Barbados, Belize, Benin, Bhutan, Botswana, Cameroon, Djibouti, Dominica, Eritrea, Ethiopia, Guinea, Guinea Bissau, Iran, Lebanon, Liberia, Libya, Marshall Islands, Mauritania, Morocco, Mozambique, Oman, Pakistan, Saint Vincent and the Grenadines, São Tomé and Principe, Saudi-Arabia, Senegal, Solomon Islands, Somalia, Sudan,
Togo, Trinidad and Tobago, Tunisia, United Arab Emirates, Yemen, deler av Nigeria og Zanzibar som tilhører Tanzania.

I følgende land er det straffbart for en mann å ha seksell omgang med en annen mann, mens det ikke er ulovlig for kvinner å ha seksuell omgang med kvinner:

Bahrain, Bangladesh, Brunei, Cook Islands, Fiji Islands, Gambia, Ghana, Grenada, Guyana, India, Jamaica, Kenya, Kiribati, Kuwait, Lesotho, Malawi, Malaysia, Mauritius, Myanmar (Burma), Namibia, Nauru, Nigeria, Niue, Palau, Papa New Guinea, Qatar, Saint Kitts and Nevis, Saint Lucia, Seychelles, Sierra Leone, Singapore, Sri Lanka, Swaziland9, Tanzania, Tokelau, Tonga, Tuvalu, Turkmenistan, Uganda, Uzbekistan, Western Samoa, Zambia, Zimbabwe and Chechen Republic in Russia.

I følgende land er det dødsstraff for homoseksualitet:

Iran, Mauritania, Pakistan, Saudi-Arabia, Sudan, United Arab Emirates, Yemen og deler av Nigeria og Somalia, og Chechen Republic in Russia.

Kildene finnes her og her. Kildene er fra ILGA - The International Lesbian and Gay Association.

For dem som liker å se slike statestikker mer billedlig, se her.

Fight Against Homophobia

2006-10-26T10:28:00.000+02:00

Regjeringen på Færøyene skal i neste uke stemme om de skal gjøre det straffbart å diskriminere homofile. Da lovforslaget var oppe i fjor, ble det klart nedstemt. Argumentet var at bibelen forteller at »mænd, der ligger i med mænd« ikke kan komme til himmelen. I det kristen-fundamentalistiske samfunnet på Færøyene er det enighet om at folk må få lov å bekjempe styggedommen. De må jo få mulighet til å "redde" de syndige homofile fra undergangen.

Det mangler ikke på eksempler på homofobiske utsagn fra Færøyene: Presten Mogens Tilsted Christensen har blant annet kommet med den (velkjente) sammenligningen mellom homoseksualitet og pedofili, og oppfordret alle til ikke å ansette homoseksuelle til barnepass. Eller for å bruke hans ord: "Man sætter jo ikke ræven til at vogte høns."

Homofobien kommer dog ikke bare tilsyne i ord, men også i fysiske gjerninger på Færøyene. For noen uker siden ble den ene av de to åpne homofile på Færøyene - sangeren Rasmus Rasmussen - brutalt overfalt og banket opp, for så i etterkant motta flere dødstrusler på telefon. Dette fordi han er homofil. Han ligger nå på psykiatrisk i Tórshavn. Den danske avisen Politiken har i den seneste uke kommet med flere store reportasjer fra Færøyene, og blant annet intervjuet den nå eneste åpne homofile igjen på øyen, en ung gutt på knappe tyve år. En skikkelig tøffing. Det er kun to av tekstene som ligger ute på Politikens hjemmeside, se her og her.

En dansk student startet på tirsdag en underskriftskampange mot homofobi på Færøyene, som leveres til regjeringen før avstemningen i neste uke i Tórshavn. Skriv under HER!

Mer om homofobi på Færøyene, i Vatikanet, USA, Trinidad og Tobago, Iran, Sudan og andre steder følger.

Sverige

2006-10-21T16:52:00.000+02:00

"Danmark har tabt 1-3 til Sverige. Og Gud har låst Gerd Lillian inde i redskabsskuret. Det er hendes skyld. Det er hver gang hun viser seg i stuen, raser han. Det er lige så sikkert som amen i kirken. Det er hver gang hun kommer ind!

Men mor ville jo bare give os et par bøffer med spejlæg… forsøger den yngste. Hun ville bare. HUN VILLE BARE. Hun er svensk, min dreng, ved du hvad det vil sige. Under det pæne ydre skjuler hun demoniske svenske kræfter. Det er ikke for ingenting hun spiser Gustav Wasa-knækbrød. Jo, men behøver du ligefrem låse hende inde, far, du ved jo hvordan hun har det med skidt og edderkopper. Ingen straf er for hård for et menneske der har bevirket Danmarks nederlag, raser Gud og sender sønnen ned på grillen efter hotdogs."

– Jens Blendstrup Gud taler ud.

2006-10-18T15:32:00.000+02:00

"I am in my body the way most people drive their car"

– Laurie Anderson, Americans on the Move, 1979

P

2006-10-17T11:23:00.000+02:00

Det er snegler og engleriver i litteraturgaten i dag..

En P-dag med andre ord.

Høstferie

2006-10-15T22:36:00.000+02:00

Hva med å leke med printeren i ferien?

Mannskrisen avblåst!

2006-10-10T16:19:00.000+02:00

Nå kan nervøse menn og mannsforskere endelig slappe av. Noen har endelig løst mannskrisen!

Menn har blitt utsatt for et sykelig kroppspress i de senere år. Ikke bare har kvinnene tatt over makten i samfunnet og kulturen, men også mannekroppen har mistet sin autensitetet og uskyld gjennom reklameindustriens objektiviserende blikk. Nakne og halvnakne menn på reklameplakater i bybildet og i glansede magasiner. Huff huff! Hva synes mannen i gata om dette? Kroppspress for menn? Nei, det var jo tross alt et domene der kvinnene kunne få være alene! Menn var jo ikke vant til rollen som objekt, skrev en mannsforsker, bekymret over hvordan mannekroppen ble fremstilt som en tom kropp uten innhold. Stakkars menn!

En ny kategori, ropte mannsforskerne i kor etter å ha kommet seg fra sjokket: Metroseksualitet! Skylden i den nye objektiviseringen av mannen var denne gruppen "metroseksuelle" menn som hadde stjålet fra "homsene" med deres fokus på sex og mote og vakre kropper og dyre stylingprodukter! Mannsforskernes konklusjon virket klar: metroseksualiteten var en degenerering av mannen.

Med avkledde menn overalt ville det jo heller ikke lenger bli plass til de avkledde kvinnene som tradisjonelt har prydet byenes billboards og fått (kåte) menn til å kjøre av veien, som i Anne Nicole Smiths glansdager. Så på den måten var det jo litt synd på kvinnene og! Nå fikk ikke de lenger eneretten på å vise seg frem halvnakne i det offentlige rom! Nå skulle mennene også inn på dette domenet som hadde vært deres i en årrekke. Det så med andre ord ut som om alt var snudd på hodet.

Menn så kom redningen: retroseksualiteten. Den klassiske guttegutte-heteroen vender tilbake! Og det beste eksempelet på dette finner vi i den nye reklamekampangen fra undertøysgigantene JBS. De har funnet løsningen på hvordan selge klær til (forfengelige) menn uten å objektifisere mannen eller la kvinnen forsvinne fra synsfeltet: "MEN DON'T WANT TO LOOK AT NAKED MEN" er slagordet og bildene ser blant annet slik ut:

Genialt eller? La nakne kvinner være modellene for manneundertøy! Topp! Ingen menn vil jo ikke se på andre nakne menn! Alle menn vil jo heller se på bilder av nakne kvinner! Selvsagt! Så slipper både mannen å bli utsatt for objektivisering av kroppen sin – noe han dessuten aldri helt ble vant til å bli – og kvinnen kan igjen få dominere reklameplakatene slik de alltid har gjort det! Godt noen fant ut av problemene til slutt og kunne løse mannskrisen! Puh!

Når menn berører menn

2006-10-06T18:13:00.000+02:00

Litt tvetydig kroppskontakt her

Berlin

2006-10-05T12:11:00.000+02:00

En uke i Berlin
To dager hos Felix Gonzalez-Torres
En curry-wurst
To kunstmesser
En forkjølelse
En drops i munnen - gullpapir på skrivebordet

Drage: en skjønnhet eller et udyr?

2006-09-18T13:37:00.000+02:00

En liten gutt løper rundt på marken foran eremitageslottet og leker med en drage. På andre siden av marken står en enorm flokk brunstige hjorter, som sender fotografens tanker til bilder av bøffel-flokker på den amerikanske prærien (som sett i filmen Danser med Ulver for mange år siden). Men hjortene er utelatt fra bildet, for det er dragen som er i fokus. Jeg beskeftiger meg litt med drager fortiden, dog i en litt annen form enn den lille plastdragen som svever på himmelen foran eremitageslottet. Det er derimot Dave Hickeys lille pamflett "The Invisible Dragon – Four Essays on Beauty", jeg har i tankende, denne teksten som har blitt tatt til inntekt for den mye omtalte "return of beauty" innen kunstdebatten i USA i de siste ti-femten årene. Dragen kommer inn allerede tidlig i boken, mens Hickey gjenforteller hvordan hans profeti om "skjønnhetens tilbakekomst" kom til verden:

"I said 'Beauty', and then, more firmly, 'The issues of the nineties will be beauty' – a total improvisatory goof (…) but the audience continued to sit there, unprovoked, and 'beauty' just hovered there, as well, a word without a language, quite, amazing and alien in that sleek, institutional space – like a Pre-Raphaelite dragon aloft on its leather wings."

Dragen over eremitageslottet svevde kun i noen få minutter, før den krasjet i bakken med en dump lyd. Og det er dessverre også slik med Hickeys skjønnhets-drage: han vil så gjerne få skjønnheten opp å fly, og fyller boken med luftige påstander og tanker, men det holder ikke i lengden. Hans gonzo-akademiske stil blir fort slitsom: han vil være the bad-guy for en hver pris, og hans insisterende politisk ukorrekthet er påtrengende: At Hickey så Robert Mapplethorpes X-Portfolio før de ble utstilt, hjemme hos en kokain-dealer i New York er meg likegyldig. Hans kammeratslige fornavn-sjargon med kunstnere som Gertrude og Pablo,og Robert og Andy er irriterende. Men det er hans argumentasjon som er det mest problematiske: en overflatisk og populistisk kamp for "skjønnhet", uten å redegjøre hvordan han forstår skjønnhet. Det er skjønnhetens selvsagte karakter som reproduseres: skjønnhet er skjønt! Hvordan skjønnhetsdiskursen konstitueres i forhold til blant annet kjønn, legning, rase og kapital er ikke interessant for Hickey. Han synes der er mer interessant å kritisere akademikere generelt (han er selv "Assistant Professor of Art Theory" på Nevada University, men det nevner han selvsagt ikke), kunstinstitusjoner, kapitalisme-kritikere, og postmodernister. Men vil man være "cool", så er det vel slik det blir..

I mine øyne ligner Hickeys drage mer og mer et udyr. Et lite og ynkelig udyr.

PROSUMENT

2006-09-08T10:19:00.000+02:00

Er bloggen i utgangspunktet et eksemplarisk medium for prosumenter?

Det er over tyve år siden begrepet PROSUMENT ble tatt i bruk, og circa et døgn siden det kom inn i mitt vokabular. Dette hybride begrepet som opprinnelig var en sammenstilling av "produsent" og "konsument", indikerte hvordan de to rollene ble blandet sammen i det teknologiske samfunnet vi lever i. Selvsagt gikk det ikke lang tid før noen marketing-folk også synes dette var et catchy begrep, og tok det i bruk som en sammenstilling av "professionell" og "konsument", med andre ord: en profesjonell shopper. Men det er en annen historie.

Selve tanken om prosumenten kan vel sies å ha røtter tilbake til det Walter Benjamin omtalte som "den voldsomme omsmeltningsprosess ... mellom forfatter og dikter, mellom forsker og popularisator ...og mellom forfatter og leser". Spesielt var det avisen han fokuserte på: leserinnlegg gjore at hvilken som helst leser kunne bli forfatter. Her kunne en konsument av tekst på kort tid bli til en produsent av tekst. Men Benjamins (beskjedne) optimisme i "Forfatteren som produsent" (1934) for hvordan avisen kunne være et slikt rom for meningsutveksling er for lengst vist seg å være en fin utopisk tanke. Det er ingen nyhet at avisredaksjoner sensurerer leserinnlegg og dermed styrer hvilke meningsutvekslinger som skal få mulighet til å ble lest i avisene. Det er dessverre heller ingen nyhet at avisredaksjoner går inn og redigerer i artikler før de trykkes, sist sett i dagens utgave av Weekendavisen.

Det ville derfor være en fristende tanke å si at nettopp bloggen er et av de få stedene der en Benjaminsk prosument-virksomhet kan utfolde seg. Her kan produksjon av meninger og ytringer følge direkte etter konsumpsjonen av for eksempel avisartikler. Men som den originale utgaven av CYF's klumme i Weekendavisen kom med ulike eksempler på, er bloggpolitiet på vei. Blogger sensureres og lukkes.

Det var på åpningen av Made in Video – International Festival of Experimental Video jeg (sikkert noe sent) ble presentert for begrepet prosument. I foredraget "Video surveillance and voyerism in a sosio-political climate" kom den nederlandske kurator og kunstkritikeren Nathalie Muller inn på hvordan prosumers er blitt et "buzzword", også i videokunstkretser. Festivalen i seg selv har allerede fremmet min prosument-rolle, og da ikke i betydningen ekstrem-shopper, men snarere som en skriver av denne teksten her.

O Superman

2006-09-03T21:06:00.000+02:00

O Superman - Maja Lee Langvads Find Holger Danske: her

WILL YOU READ SOMETHING OF A HOMOSEXUAL?

2006-09-01T13:43:00.000+02:00

Sett at du nettopp har begynt på et nytt fag på universitetet: Kunsthistorie. Det skal handle om samtidskunst (disse uforståelige kunstverkene som ligner mest på søppel, vet du) og boken som dine lærere mener du skal lese for å forstå denne "kunsten" heter "Art in the Edge and Over – Searching for Art's Meaning in Contemporary Society 1970s-1990s" skrevet av Linda Weintraub, og med et forord av Arthur Danto (der Hegel nevnes minst førti ganger).

Du sitter og leser, og vet at nesten alle andre studenter i USA som tar kunsthistorie på universitetet leser det samme som deg. For, som Danto skriver i forordet, "there is no book like the present book. I am beyond measure greatful that Weintraub has undertaken the immense labor that making this art avaliable must have required. All of us who care about art ... are in her debt." Du er dermed dypt takknemlig. Boken skal åpne opp noen nye horisonter for deg. Uten denne ville du ikke forstått noenting. Du leser videre. Innholdfortegnelsen forteller at det er 35 essays her, en for hver kunstner Weintraub mener er viktig. Du kikker nedover siden, og leser tittelen på kapittel 13: "A HISPANIC HOMOSEXUAL MAN: Felix Gonzalez-Torres".
Du kikker deg om skulderen i frykt for at dine medstudenter ser at du blar direkte opp på et kapittel om en HOMOSEKSUELL kunstner. Essayet går over åtte sider. På første side står det i en stor sort rute med store hvite bokstaver: A HISPANIC HOMOSEXUAL MAN". Ok, det har med HOMOSEKSUALITET å gjøre, det har du på en måte allerede forstått.

Essayet begynner: "As a hispanic and a homosexual man, Felix Gonzalez-Torres was a member of two minorities ... this essay will explore (these) two components of his identity. Gonzalez-Torres was a refugee from Cuba who emigrated to the United States in 1968 at the age of eleven. And he was a homosexual who lived precariously on the fault line of the AIDS epidemic."
Det første verket som behandles er "Untitled" (Perfect Lovers), bestående av to klokker som henger ved siden av hverandre. Weintraub åpner verket opp for oss: "Their identical forms indicate alike lovers; they are homosexuals". Ok, tenker du. Klokker er altså homoseksuelle.

Du leser videre. Det handler om Gonzalez-Torres "candy spills"– verk bestående av dropshauger som betrakteren kan forsyne seg av. Weintraub forklarer villig videre om hva verkene egentlig betyr:
" "Untitled" (USA Today)" is a spill of red,- silver-,and blue-wrapped Fruits & Berries candies, whose name recalls slang terms for homosexuals ... The subtitle amplifies the irony. Will you recieve a sweet from a homosexual? "Untitled" (A Corner of Baci), also 1990, is a spill of Italian chocolates. Baci refers to "kiss" in italian ... Will you accept a kiss from a gay man? "Untitled" (Welcome back Heroes) of 1991 is a 400-pound pile of pieces of Bazooka gum "memorilizing" the Gulf War that occured that year...These patriotic images, however, are proffered by a homosexual who may have other motives in celebrating the return of the soldiers. Will you join him in welcoming the boys home?"

Du har lest essayet ferdig. Du har forstått kunsten til Felix Gonzalez-Torres. Det handler om følgende hvis vi summerer Weintraub:
1. homoseksualitet
2. Når en homoseksuell tematiserer kjærlighet, mener han egentlig sex
3. Når en homoseksuell tematiserer død, mener han egentlig at han har hatt sex og derfor fått AIDS.
4. Når en homoseksuell tematiserer krig, mener han egentlig at menn i (krigs)uniform er sexy, og det triste med at mennene er ute i krig er at de ikke er tilgjengelig for sex.

Det er da du begynner å forstå hvorfor en debatt om pensumlister på universitetene ikke er fåfengt, men nødvendig.

The Danbolt Building Is Now Open To The Public

2006-08-27T11:51:00.000+02:00

More info to come!